Den store ubalansen

Flere politikere i Norge er den seneste tiden blitt svært interesserte i barnefattigdom. Sannsynligvis fordi de tror det gir bonuspoeng å bry seg om barn spesiellt, selv om løsningen logisk nok ligger i at foreldrene må ut av fattigdom. Det er svært få foreldre som bevisst gjør barna fattige med vilje. Og skjer det, har vi Barnevernet.

Det grunnleggende som ingen skjønner er at det er en ubalanse i økonomien - som Kompromissløse meninger har påpekt for meget lenge siden - levekostnadene i Norge er svært store, uten at dette ser ut til å bekymre noen. For løsningen er jo bare at alle har god nok lønn.

Realitycheck - verdien av arbeid er nå i flere sektorer mindre enn det det koster å leve over fattigdomsgrensen. Fysiske fakta bryr seg aldri om menneskelig føleri.

Med en politikk både fra høyre og venstresiden som konstant øker denne ubalansen, kan man diskutere fattigdom til man blir vekselvis blå eller rød i trynet uten at det hjelper det spor. Ingen kan undertegne noen plan med noe pennestrøk. Det forutsetter nemlig at man har en konkret effektiv plan.

Det er derfor vi er tilbake til en situasjon lik den på 1800-tallet. Borgerskapet trekker stigen opp etter seg, og lever bon vivant, mens arbeiderklassen gradvis men ubønnhørlig sakker akterut. Spillet om kapitalen har bare dette mulige utfallet. Det kan resettes, men søker alltid mot samlingen av kapital, og Borgerskapets kontroll over samfunnets lover og systemer - kort sagt - kortene deles ulikt ut. Det økonomiske system fordeler midlene ulikt, men den politiske viljen heller også alltid mot det tilpassede samfunn.

Tilpasset til Borgerskapet. Alt fra boligpriser, kostnader ved bilhold, bompenger etc og ikke minst generelle avgifter er tilpasset å skape en høy standard for den som har råd til den. Slikt skjer ikke ved naturlig evolusjon, men er del av spillet om kapitalen. Den som ikke kan ta del i samfunnet lenger, får sitte hjemme og motta bostøtte, kommunal leilighet, og trygd. For når man ikke når opp, når listen settes for høyt, kan faktisk det å gi opp være den eneste mulighet til å dekke basisbehov.

Da har samfunnet tapt. Og man taper dobbelt ved å ikke skjønne hva som er problemet engang. Men det bekymrer ikke de som allerede har tatt ut lottogevinsten samfunnet er programmert til å gi dem. Istedet gir det dem muligheten til å leke bekymret og å leke samfunnsrefser.

Pennestrøk fra slike sjamaner er uten verdi.