Norge er et land som er alt for avhengig av dårlige skatter og avgifter. Istedet for å skattlegge og leve av faktisk verdiproduksjon, er vi avhengige av å konstant sjonglere med vilkårlig skatteinnkreving som rammer den faktiske verdiproduksjonen og som i sin regressive ånd også skaper større klasseskiller.
En passant kan nevnes at Norge har et "godt" sosialt sikkerhetsnett. Men når alle krav og skatter som avkreves samfunnets borgere legges sammen er dette ikke mer enn rett og rimelig, da samfunnet ellers hadde vært kynisk rått i sin undertrykkelse av de minst priviligerte. Vi hadde ellers hatt innslag av shantytowns og bunnløs fattigdom.
Sverige stiger fra sjette til fjerdeplass på IMDs «World Competitiveness Yearbook 2011», mens Norge er i fritt fall fra niende til tolvte plass. Og dette midt i oljeorgien.
Dette må være bakgrunnen til at Arbeiderpartiet ønsker å fjerne formuesbeskatningen. En skatt få andre land har, og som rammer særlig små og mellomstore bedrifter.
Men alternativet blir verre for alle andre enn de langt over gjennomsnittet rike. For provenynøytralitet er blitt et moteord, og skattetapet skal tas inn igjen ved boligskatt. Som ikke må forveksles med eiendomskatt - som mange allerede har. Eiendomsskatten kan nemlig ikke økes i det uendelige - det slår ut næringslivet - så skatt på privatpersoners bolig er nå ansett som løsningen.
Denne økonomiske strategi ser vi allerede i det at befolkningen skal betale de grønne sertifikatene for industrien. Poenget er at selve systemet ikke er bærekraftig - og da må det flikkes. De eneste som antas å kunne bære staur etter staur uten begrensning er landets borgere.
Men økonomien lider av en alvorlig ubalanse. Og denne ønskede utviklingen vil kanskje hindre at bedrifter flagger ut - men den vil sørge for at privatpersoner BURDE flagge ut - selv om de ofte ikke kan. Med høyere boligbeskatning og et skakkjørt boligmarked med for stor befolkningsvekst i forhold til boligproduksjon - oppblåst oljeøkonomi og tilhørende dyrtid - blir stadig flere skviset. Fattigdomsbegrepet er vanskelig å definere - men når inntekt - uavhengig av størrelse - ikke betaler faste utgifter - er man i virkeligheten fattig også fanget i et land med stor velstand.
Dette vil føre til at stadig flere blir avhengige av å bli subsidiert med bostøtte eller andre ordninger. Dette vil føre til at stadig flere blir skviset ut av arbeidsmarkedet - fordi høyere utgifter gir press på lønninger - som gir press på effektivitet - som altså legger listen til fremtidens arbeidstakere skyhøyt.
Så vi ofrer de svakeste for å redde de sterkeste. I historisk sammenheng ingen ny ide.
Større sosialbudsjetter vil være uungåelige. Og de mange vil skrike at dette har vi faen ikke råd til. Å brødfø jævlene som ikke gidder. De få vil se at slikt er et resultat av at trelldommen i samfunnet er konstant. Lengre har vi ikke kommet enn at vi kaster finere brødsmuler til trellene enn før...
Og så er samvittigheten ren.
Kamp mot fattigdom ...
Krig er Fred ...
En passant kan nevnes at Norge har et "godt" sosialt sikkerhetsnett. Men når alle krav og skatter som avkreves samfunnets borgere legges sammen er dette ikke mer enn rett og rimelig, da samfunnet ellers hadde vært kynisk rått i sin undertrykkelse av de minst priviligerte. Vi hadde ellers hatt innslag av shantytowns og bunnløs fattigdom.
Sverige stiger fra sjette til fjerdeplass på IMDs «World Competitiveness Yearbook 2011», mens Norge er i fritt fall fra niende til tolvte plass. Og dette midt i oljeorgien.
Dette må være bakgrunnen til at Arbeiderpartiet ønsker å fjerne formuesbeskatningen. En skatt få andre land har, og som rammer særlig små og mellomstore bedrifter.
Men alternativet blir verre for alle andre enn de langt over gjennomsnittet rike. For provenynøytralitet er blitt et moteord, og skattetapet skal tas inn igjen ved boligskatt. Som ikke må forveksles med eiendomskatt - som mange allerede har. Eiendomsskatten kan nemlig ikke økes i det uendelige - det slår ut næringslivet - så skatt på privatpersoners bolig er nå ansett som løsningen.
Denne økonomiske strategi ser vi allerede i det at befolkningen skal betale de grønne sertifikatene for industrien. Poenget er at selve systemet ikke er bærekraftig - og da må det flikkes. De eneste som antas å kunne bære staur etter staur uten begrensning er landets borgere.
Men økonomien lider av en alvorlig ubalanse. Og denne ønskede utviklingen vil kanskje hindre at bedrifter flagger ut - men den vil sørge for at privatpersoner BURDE flagge ut - selv om de ofte ikke kan. Med høyere boligbeskatning og et skakkjørt boligmarked med for stor befolkningsvekst i forhold til boligproduksjon - oppblåst oljeøkonomi og tilhørende dyrtid - blir stadig flere skviset. Fattigdomsbegrepet er vanskelig å definere - men når inntekt - uavhengig av størrelse - ikke betaler faste utgifter - er man i virkeligheten fattig også fanget i et land med stor velstand.
Dette vil føre til at stadig flere blir avhengige av å bli subsidiert med bostøtte eller andre ordninger. Dette vil føre til at stadig flere blir skviset ut av arbeidsmarkedet - fordi høyere utgifter gir press på lønninger - som gir press på effektivitet - som altså legger listen til fremtidens arbeidstakere skyhøyt.
Så vi ofrer de svakeste for å redde de sterkeste. I historisk sammenheng ingen ny ide.
Større sosialbudsjetter vil være uungåelige. Og de mange vil skrike at dette har vi faen ikke råd til. Å brødfø jævlene som ikke gidder. De få vil se at slikt er et resultat av at trelldommen i samfunnet er konstant. Lengre har vi ikke kommet enn at vi kaster finere brødsmuler til trellene enn før...
Og så er samvittigheten ren.
Kamp mot fattigdom ...
Krig er Fred ...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar