søndag, mars 06, 2011

Politisk manual

Oppskrift for politisk suksess i demokratiske nasjoner med sovende elektorat:

Vektlegg alle meningsmålinger som går i egen favør. Peker det nedover, påpek at meningsmålinger går både opp og ned. Og vis med det at folkemeningen egentlig er irrelevant.

Lov mye før valg, og forklar nøye hvorfor ikke alt kunne oppnås noen år etter valget.

Planlegg timing av negative eller kontroversielle saker til etter valg, slik at folket ikke har medbestemmelsesrett.

I den grad en ikke får trumfet gjennom viljen uten at folket bryr seg for mye, skap illusjonen av at regjeringsoppnevnte utvalg er uavhengige og at kriteriene for analysene ikke er gitt på forhånd i favør opprinnelig plan.

Påstå så at folket egentlig mener det en selv mener, selv om de ikke alltid forstår det akkurat nå.

I den grad uheldige saker må svares for - skap illusjonen av at en minister styrer sitt område eneveldig og at ny minister betyr en radikal endring av politikk.

La dette offerlammet ta så mange kontroversielle beslutninger som mulig, slik at regjeringen med ny minister kan fremstå som uskyldsren for velgere med teflonhjerne.

Smil.

Alternativ 2

Bruk alle pengene fire eller fem ganger i fiktive budsjett, og lov alle alt så lenge de er med i gruppa "oss" og ikke "dem".

Vær sur på alle "de andre".

8 kommentarer:

Fred Rune Rahm sa...

Perfekt. Men som du sier: det forutsetter at velgerne sover, - noe de jo stort sett gjør. Men det gjør faktisk politikerne også. Jeg spurte ett år etter valg et knippe politikere om de husket hva de gikk til valg på, og hukommelsestapet var nesten fullkomment. Men det gjorde ikke noe, for "ingen andre husket det heller".

Helge Samuelsen sa...

Ja, den historien forteller mye om at valgene er blitt rene skuespill.

Jeg tror uansett jeg må begynne å innse at den politiske ledelsen er et resultat av en darwinistisk utvelgelse basert på nettopp svakhetene ved elektoratet. Survival of the fittest, javel - men velgerne bestemmer jo hva som er "the fittest".

Og siden få synes å være opptatt av virkelig politikk, så får vi da også politiske håndtverkere uten byggetegning. Da får man ofte luftslott som resultat.

Simon Furnes sa...

kloke ord, og slik kan eg også stadfeste mye av politikken foregår. Man roper ikke etter visjoner og endringer, men vil helst holde alt ved det gamle. Sentrumsdefinisjonen må kanskje være det fremste symbolet på folk i Norges oppfattelse av politikk. Til kamp mot ekstremismen, enten til venstre eller høyre. På godt og vond er FRP i ferd med å filleriste denne definisjonen i NOrge. Takk og pris for det vil eg si.

Ok, eg tror ikke på noen politiske samlinger bare på grunn av samlingens skyld. Eller at en må stemme arbeiderpartiet fordi en er en sliter i arbeidslivet. Slike definisjoner er det som gjør politikken i Norge kjedelig og død. Til godt bruk for den etablerte maktstrukturen. Eg vet om flere politikere som kjemper mot denne døde overvektige purka som kalles politisk moralisme, her er en av de: http://www.venstremikkel.no/archives/447

Politikken er full av vedtatte sannheter og uskrevne regler. Klarer du å følge alle disse bra nok når du høyt i ganske av mange av partiene i Norge. Det trise er jo at FRP under de siste årene med Karl I. Hagen også har tatt en slik vending. (Oppgjøret mot den prinsippiele liberale bevegelsen i FRP)...

Helge Samuelsen sa...

Jeg er faktisk ikke tilhenger av parti-systemet slik det fungerer i Norge, Simon.

Mye er galt i USA, dog er det der mulig for kandidater å stille langt mer uavhengig av sitt morparti. Slik for eksempel Ron Paul stiller for Republikanerne, men har lite til felles med deres kjernefilosofi.

Politikken bør ha sitt utspring i det lokale og det personlige. Og så bør den "selges" til dem som skal representeres. Idag er det vel heller partiet som et illusorisk meme som skal selges for enhver pris.

Simon Furnes sa...

oh, you didnt.

Der er vi nok to som er enig, men eg vet ikkje om eg ville foretrukket et rent personvalgsystem der ikke grupperinger får levere felles lister. Derimot at personstemmer kan åpnes for nasjonalt, etter distriktsvalg virker spennende.

Helge Samuelsen sa...

Nei, grupperinger må nok få levere lister, men de bør nok ikke ha siste ord på hvem som skal stå øverst på listene.

Det kan jo høres naturlig ut at de får bestemme selv, men så var det det at det var folket som skulle velge representanter da.

Bernt sa...

Poenget ditt med hvordan dagens regjering kynisk dytter igjennom saker folket er imot, og taler med to tunger, blir ekstra bra når du sammenlikner mer FrP. Den ene er ikke bedre enn den andre her. Det var rett og slett en lekker avkledning av maktmennesker med en god vri på slutten for å få folk til å skjønne at kynikerne og værhanene er ikke begrenset til et parti i dette landet.

Angående dette med det amerikanske systemet og muligheten til å stemme på personer, så har jeg alltid vært veldig kritisk til dette. Men en fordel har de, de kan faktisk kaste ut jævlene. Ikke at jeg har noe tro på at erstatningene vil være noe bedre, men en representant skal kunnne måte stå til ansvar for de han representerer (liker bedre den engelske ordlyden her, "serve"). Jeg vet ikke hvilket system som tiltrekker seg de minst dårlige menneskene, men for tiden ser jeg meg drittlei på det feige listefyllet som har internt smisket seg opp til en stortingsplass mens knapt noen velgere vet hvem de er eller kan gå god for personen.

Helge Samuelsen sa...

Takk, Bernt.

Nei, jeg er ikke overvettes begeistret for systemet i USA heller, en grunn er jo at kandidatene må binde seg økonomisk til særinteresser, slik at mye av uavhengigheten forsvinner.

Men at det er fokus på ansvar og at det går an å kaste personer er en sto fordel. Hovedproblemet ligger kanskje uansett hos velgerne, som tillater sine representanter å være smiskere.

At representantene burde bruke mottoet "to serve" burde være selvsagt i et demokrati. Men slik har det sjeldent fungert i praksis. Bare press fra velgerne kan skape grobunn for slike verdier, for makten tiltrekker seg naturlig "feil" mennesker har jeg inntrykk av.