En av lakmustestene på et godt samfunn er om det tar vare på alle samfunnsklasser på en betryggende måte.
Nei, jeg snakker ikke om velferdssamfunnet - for det har vist seg å feile på disse områdene til tross for mange gode ord og løfter. Eller nettopp på grunn av dette. Det er som kjent lite mat i valgflesk. Virkeligheten er som regel langt fra den politiske liksomverden.
Det jeg snakker om er det velfungerende samfunn kontra det vedtatt velfungerende samfunn.
Hvordan et velfungerende samfunn skal oppnås kan diskuteres - men jeg mistenker at antropologer og andre fagfolk kan ha en viss peiling. Og at "folk flest" har aller best peiling hvis en legger opp til valgfrihet istedet for millimeterpresisjonsrammer og vedtatte løsninger. Med andre ord - jeg mener bestemt at politikere ikke har peiling på slikt. De arbeider under forutsetninger som ikke lar seg overføre til det enkelte menneskets behov.
Og slikt burde bekymre oss. Alle. For selv de som idag tilhører den fornøyde klasse mennesker, med god jobb - hus, bil og kanskje en hytte - så er vår fremtid taima og tilrettelagt. Av den norske stat. Og det er mer enn nok av signaler som går på at disse planene ikke er menneskelige. Med det mener jeg - disse planene er mer tilpasset statens behov enn menneskelige behov.
Vi har bygget opp et samfunn med enestående velstand. Til tross for at skoler, veier og annen infrastruktur forfaller - har vi aldri hatt det bedre i arbeidsfør alder. En rekke pensjonister som har opparbeidet seg formue har det også bra. Minstepensjonister og trygdede har det mindre bra. Og slikt skal det være i verdens beste land(TM), tenker vi kanskje. Vi må bruke pengene på forbruk slik at vi blir lykkelige. Problemet er at vi egentlig ikke er så lykkelige som vi tror.
Spesielt de eldre har liten lykke-faktor. Over 13 prosent av hjemmeboende eldre bruker antidepressiva. Tallet for eldre på sykehjem er på hele 40 prosent. Kilde.
Psykiater Geir Selbekk ved Sykehuset Innlandet mener det er fordi de eldre ikke får godt nok tilbud om psykoterapeutisk behandling. Jeg er dypt uenig. Riktignok er slik behandling å foretrekke fremfor neddoping med forskjellige lykkepiller, og riktignok indikerer det faktum at eldre ikke prioriteres i slike sammenhenger et samfunn som lar de eldre i stikken - men alle slike tiltak demper i beste fall symptomet - og gjør ingenting med årsaken til problemstillingen. Ingen blir syk av mangel på behandlingstilbud.
At situasjonen er som den er indikerer bare en ting. At samfunnet vårt er menneskefiendlig for alle som ikke faller innenfor de noe snevre rammer av vellykkethet. Syke og eldre er uproduktive og faller sannsynligvis av denne grunn utenfor i vårt produksjonssamfunn. Jeg sier produksjonssamfunn og ikke forbrukersamfunn - fordi poenget er ikke om vi er gode forbrukere - men om vi er produsenter av verdier for samfunnet. Vårt samfunn legger ikke opp til gode livsløp. Vårt samfunn legger opp til at mennesker skal fungere som gode maur i samfunnets maurtue. Når vi er oppbrukt er vi til byrde.
Slik er det. Tar vi skylappene av er det ganske så selvinnlysende. Men de fleste av oss opplever ikke dette før det er for sent. Før vi er for gamle og utslitte og ute av stand til å ta opp kampen eller rope høyt nok. Og solidariteten døde uansett for mange år siden, så det gode samfunn sitter nok langt inne...
Nei, jeg snakker ikke om velferdssamfunnet - for det har vist seg å feile på disse områdene til tross for mange gode ord og løfter. Eller nettopp på grunn av dette. Det er som kjent lite mat i valgflesk. Virkeligheten er som regel langt fra den politiske liksomverden.
Det jeg snakker om er det velfungerende samfunn kontra det vedtatt velfungerende samfunn.
Hvordan et velfungerende samfunn skal oppnås kan diskuteres - men jeg mistenker at antropologer og andre fagfolk kan ha en viss peiling. Og at "folk flest" har aller best peiling hvis en legger opp til valgfrihet istedet for millimeterpresisjonsrammer og vedtatte løsninger. Med andre ord - jeg mener bestemt at politikere ikke har peiling på slikt. De arbeider under forutsetninger som ikke lar seg overføre til det enkelte menneskets behov.
Og slikt burde bekymre oss. Alle. For selv de som idag tilhører den fornøyde klasse mennesker, med god jobb - hus, bil og kanskje en hytte - så er vår fremtid taima og tilrettelagt. Av den norske stat. Og det er mer enn nok av signaler som går på at disse planene ikke er menneskelige. Med det mener jeg - disse planene er mer tilpasset statens behov enn menneskelige behov.
Vi har bygget opp et samfunn med enestående velstand. Til tross for at skoler, veier og annen infrastruktur forfaller - har vi aldri hatt det bedre i arbeidsfør alder. En rekke pensjonister som har opparbeidet seg formue har det også bra. Minstepensjonister og trygdede har det mindre bra. Og slikt skal det være i verdens beste land(TM), tenker vi kanskje. Vi må bruke pengene på forbruk slik at vi blir lykkelige. Problemet er at vi egentlig ikke er så lykkelige som vi tror.
Spesielt de eldre har liten lykke-faktor. Over 13 prosent av hjemmeboende eldre bruker antidepressiva. Tallet for eldre på sykehjem er på hele 40 prosent. Kilde.
Psykiater Geir Selbekk ved Sykehuset Innlandet mener det er fordi de eldre ikke får godt nok tilbud om psykoterapeutisk behandling. Jeg er dypt uenig. Riktignok er slik behandling å foretrekke fremfor neddoping med forskjellige lykkepiller, og riktignok indikerer det faktum at eldre ikke prioriteres i slike sammenhenger et samfunn som lar de eldre i stikken - men alle slike tiltak demper i beste fall symptomet - og gjør ingenting med årsaken til problemstillingen. Ingen blir syk av mangel på behandlingstilbud.
At situasjonen er som den er indikerer bare en ting. At samfunnet vårt er menneskefiendlig for alle som ikke faller innenfor de noe snevre rammer av vellykkethet. Syke og eldre er uproduktive og faller sannsynligvis av denne grunn utenfor i vårt produksjonssamfunn. Jeg sier produksjonssamfunn og ikke forbrukersamfunn - fordi poenget er ikke om vi er gode forbrukere - men om vi er produsenter av verdier for samfunnet. Vårt samfunn legger ikke opp til gode livsløp. Vårt samfunn legger opp til at mennesker skal fungere som gode maur i samfunnets maurtue. Når vi er oppbrukt er vi til byrde.
Slik er det. Tar vi skylappene av er det ganske så selvinnlysende. Men de fleste av oss opplever ikke dette før det er for sent. Før vi er for gamle og utslitte og ute av stand til å ta opp kampen eller rope høyt nok. Og solidariteten døde uansett for mange år siden, så det gode samfunn sitter nok langt inne...
2 kommentarer:
Samfunnsutviklingen i Norge 2008 er triste greier, og ikke minst er det trist med denne øredøvende tausheten i media, og i kulturlivet.
Det gamle Norge blør og dør, og svært få mennesker later til å gjøre mer enn å trekke på skuldrene av dette.
Ja, det er trist, Admiral. Propagandaen om det gode samfunn fortsetter imidlertid som før...
(beklager at jeg var sent ute med kommentar - problemer med internett...)
Legg inn en kommentar