En ny studie fra Universitetet i Hull, omtalt her, viser at antidepressiva ikke har større effekt enn placebo. Studien omfattet Efexor, Serosat og Prozac. Bare i de aller mest alvorlige tilfellene hadde preparatene reell effekt. Det vil si - effekt mot sykdommen - bivirkninger finnes selvsagt og en viss neddopende effekt kan nok i noen tilfeller dempe symptomer.
Min holdning er at psykiske problemer i de fleste tilfeller skyldes et umenneskelig - i betydningen menneskefiendtlig - samfunn. Alle preparater er i så fall (dvs. i de fleste tilfeller) bare en måte å behandle symptomene på - en virkelig løsning på problemet ligger i en omfattende revurdering av hele den moderne verden.
Selv terapi er ikke løsningen - selv om terapi er umåtelig mer effektiv enn medikamenter i forhold til å gjøre mennesker friske kontra det å bare holde dem i live.
Verdien av å bli frisk bare for å kastes inn i kjøttkverna igjen kan imidlertid diskuteres.
Pilletrilling er ellers en meget lettvint måte for helsevesenet å feie unna et av verdens største problemer. Vi er egentlig ikke lykkelige. Uansett hvor mye vi blir fortalt at det burde vi være. Vi har tapt altfor mye på veien mot "lykkelandet"(TM)
Min holdning er at psykiske problemer i de fleste tilfeller skyldes et umenneskelig - i betydningen menneskefiendtlig - samfunn. Alle preparater er i så fall (dvs. i de fleste tilfeller) bare en måte å behandle symptomene på - en virkelig løsning på problemet ligger i en omfattende revurdering av hele den moderne verden.
Selv terapi er ikke løsningen - selv om terapi er umåtelig mer effektiv enn medikamenter i forhold til å gjøre mennesker friske kontra det å bare holde dem i live.
Verdien av å bli frisk bare for å kastes inn i kjøttkverna igjen kan imidlertid diskuteres.
Pilletrilling er ellers en meget lettvint måte for helsevesenet å feie unna et av verdens største problemer. Vi er egentlig ikke lykkelige. Uansett hvor mye vi blir fortalt at det burde vi være. Vi har tapt altfor mye på veien mot "lykkelandet"(TM)
13 kommentarer:
En pille eller tusen er løsningen på alt eller det aller meste i dagens verden. Det er en storveis løsning for alle de som ikke ønsker å tenke og for de som ikke ønsker at folk skal tenke.
ja, den sinnssykdommen leger og tyranner hevder eksisterer eksisterer slett ikke. Disse reaksjonene er sunne reaksjoner på en sinnssyk verden.
Sykdommen er selve sivilisasjonen.
Helt enig med konklusjonene Helge og Keppler! Pilletrilerne løser ingen problemer! De bare fjerner utfordringene som Bjarne H. kaller problemene de produserer! Alle har et ansvar for sin egen psykiske helse! Problemer i dag er at folk får ikke muligheten til å hjelpe seg selv! Disse medikamentene som er nevnt gir til dels store bivirkninger som skallebank, enda mer depresjon og angst og alvorlige influensasymtomer blandt annet! Har dessverre prøvd dem i perioder. Når du får verre bivirkninger av medisinene enn de første problemene dine så begynner vi å innse at noen prøver å gjøre seg rik på systemsvikten som egentlig kan kobles direkte til oljeutvinningen! Folk som ikke jobber med oljeutvinning eller flytter papir i Osle er ikke stort å satse på lenger. At folk får problemer med psyken er bare et sunt tegn på at samfunn som er på full vei utfor stupet! Vi ser det i hele den vestelige verden! Høyere effektivitetskrav og mer press på den enkelte, skubber tusenvis av mennesker ut av det gode selskap! Dette skaper psykiske problemer i et samfunn som har lagt så store omkostninger på den enkelte at vanlig sykdom som går du får i løpet av livet kan ruinere hele familieøkonomien lenge før du ser enden på sykehuskøene! Politikerne sier vi er helseforsikret i Norge så det rekker. Problemet er at det kun er toppolitikerne som har sikret seg selv godt nok! Alle andre faller lett utenfor hvis du står i helsekø mer enn 12 måneder!
Arve:)
At folk blir syke av et sykt samfunn er faktisk helt normalt. Den er jeg enig i!
Det finnes ikke piller mot møkkete vann heller - men bare det hadde eksistert intelligenspiller for slike som Bjarne H, så hadde vi hatt en sjans!
;O)
Og som vanlig jobber staten og industrien i skjønn forening for å sope inn penger og oppnå større kontroll. Legemiddelindustrien driver lobbyvirksomhet for å få flere "lidelser" definert som sykdommer så de kan selge "legemidler" mot dem. Jeg tror det var Ralph Nader som sa at usa var i ferd med å bli et samfunn av neddopete mennesker og det gjelder i stadig større grad norge og resten av verden også.
Der påpeker du selvsagt et svært viktig moment, Amos.
Legemiddelindustrien har forført lettlurte politikere (som sedvanlig har null kompetanse) og helsevesenet totalt. Pengestrømmen inkluderer også ren og skjær smøring til leger som skriver ut visse preparater. Det hender til og med at det blir gitt ut gratis medisin (en måneds forbruk for eksempel) for å få syke mennesker til å hoppe på pille-karusellen. Det som skjer i u-land er dessuten tusen ganger verre, for der finnes liten eller ingen kontroll med pilletrillerne.
I det hele tatt opererer legemiddelindustrien som den reneste mafia. Som det ble sagt i Times-artikkelen jeg henviste til: It suggests that the effectiveness of the drugs may have been exaggerated in the past by drugs companies cherry-picking the best results for publication.
Dette er langt over streken til alvorlig kriminalitet - ikke bare økonomisk - men også i forhold til å lure syke mennesker til å bruke medisin uten reell effekt. Tatt i betraktning at flere antidepressiva har hatt bivirkninger som for eksempel økt selvmordsrate er det flere som burde vært buret inne på livstid av de ansvarlige!
Men ingenting vil skje - fordi en ønsker aldri å innrømme disse feilene. Det blir for flaut og kan være potensiellt farlig for det politiske liv til opptil flere politikere.
I tillegg til denne mafiavirksomhet har vi et samfunn som i svært liten grad setter mennesket i sentrum. Ikke bare er pasienter mer et saksnummer enn en person i systemet - men en tar heller egentlig ikke helse på alvor. Det ser en jo på måten vi sprer om oss med gift i utgangspunktet i hele samfunnet. Helsevesenet burde - på grunn av at slikt ligger under deres ansvarsområde - selvsagt advare mot slikt. Istedet går det myndighetenes ærend i å undertrykke informasjon om faktiske forhold.
Slik en for eksempel gjorde i forbindelse med nordsjødykkere osv.
En annen kardinalfeil er at vi har et helsevesen som på mange måter er mer naivt og tilbakestående enn middelalderens motstykke. Store fremskritt har blitt gjort på mange områder - men en er ofte mer interessert i å behandle symptomer enn sykdommer. Helsevesenet er i tillegg så fragmentert at en så å si aldri vurderer en person som et helt menneske - den oversikten har vi totalt mistet i all vår spesialisering.
Har du en god fastlege kan slikt delvis kompenseres for - forutsatt at han har tid til å gjøre sine vurderinger i løpet av (i praksis) ti minutter. Så mye tid er det vi avsetter til syke. 99% av alle leger vil garantert falle igjennom uavhengig av dyktighet - rett og slett fordi systemet ikke tillater å gå i dybden. Så istedet for å bli friskere blir vi ofte sykere.
Kort sagt har vi liten kompetanse til å holde mennesker friske. Og det verste er at når noen kommer med lettvinte løsninger - så tror vi (flertallet i samfunnet) på dem.
Ofte er dette politisk betinget - noe som er bakgrunnen for et planlagt innlegg. Jeg researcher nå det en tydeligvis ønsker skal være den neste store "revolusjon" innen helsevesenet. En katastrofe for syke mennesker og en løsning som nok en gang legger mer makt i hendene på maktapparatet som nå tydeligvis inkluderer helsevesenet.
Mer om dette senere.
Legemiddelindustrien er upålitelig, men off topic:
Burde du ikke vurdere å legge innleggene dine, de beste iallefall, ut på Norske Blogger og Digg Meg?
norskeblogger.com
diggmeg.com
Diggbart.com er også grei.
Jo, det er sikkert masse ting jeg burde gjort. For eksempel å følge mer med i bloggpolis og "markedsføre" meg mer.
Desverre lider jeg blant annet av ME-"light" og alt blir egentlig et ork. Høres sikkert rart ut for friske mennesker, men slik er det.
Skal alikevel tenke over den saken der...og kanskje dra meg selv etter håret allerede idag ;O)
Det er "markedsføringsmessig" smart å kun legge inn ett eller to innlegg til dagen.
Så her kan du ta det rolig og sakte.
Bloggarkivet.net glemte jeg, det er også bra.
..et eller to innlegg til dagen...
Orker jeg det i UKEN har jeg besteget et personlig Everest ;O)
Jeg vet at jeg bryter endel "regler" for mest eksponering, etc. Men det tar jeg med ro. Slik negativ vinkling som presenteres her på bloggen er nok bare interessant for spesiellt interesserte i lengden. ;O)
Bloggarkivet brukte jeg forresten før, men det forsvant vel i en periode?
Poeng for ikke å hausse terapi opp i skyene. Det er bra. De fleste pillekritiske innlegg når ikke så langt.
Terapi har også sine placeboeffekter. Tror man ikke på behandlingen, virker den neppe.
Så da er vi ved sakens kjerne. Depresjonstallene eksploderer. Hva gjør vi? Skal vi velge et tiltak som ikke har verdens største virkning, er det vel bedre å velge det billigste?
Det blir liksom litt dumt å argumentere mot piller, når psykiatrien uansett ikke kan behandle mer enn en liten fraksjon av de som har problemer. Kapasiteten er der ikke, og det ville verken være realistisk eller økonomisk overkommelig å bygge den opp heller - ikke minst sett i lys av at heller ikke terapi har noen voldsomme resultater å vise til. Se bare å selvmordstallene hos folk som allerede er i terapi.
I dag avhenger den behandlingen du får mer av behandlerens interesse og kvalifikasjoner enn av ditt problem.
For noen år siden ble det gjort en undersøkelse av hvem en pasient med henvisning fra lege faktisk ble behandlet av. De fleste som hadde henvisninger til psykolog fikk en klinisk sosionom. Så sånn er ståa: har du et problem, skal du altså først henvises av lege, deretter skal du vente gud vet hvor lenge, så behandles du av en annen fagperson enn legen henviste til, og da i henhold til vedkommendes interesse og spesialisering.
Det er vanskelig å drive med analyser av dette området, men la oss tenke oss en gjennomsnittlig deprimert person. De fleste deprimerte som ikke tror på terapi, starter aldri på en slik. Dermed er utvalget allerede vridd i retning av folk som vil få større positiv placebo av terapi. Men likevel er dokumentasjonen for at terapi virker relativt sparsom. Men det er jo alt i alt en teoretisk diskusjon, ettersom at vi snakker om et tilbud som ikke kan håndtere dagens pasientmengde. Dersom vi skulle slutte med piller, og kun ty til terapi, ville vi få en ny forståelse av hva ventelister er for noe!
Men når pillene ikke har den effekten vi kunne ønske, er det viktig å ha visse ting klart for seg: Alle anti-depressiva virker ikke på alle. Er du uheldig, må du prøve tre eller fire forskjellige før du vet hva som er det beste for deg. Hvert preparat har sine bivirkninger og sin tilvenningstid uten virkning på en måned. Og så skal man gjerne bruke preparatet lenge nok til at man kan si at det er virkningsløst. Hvor mange som sier at anti-depressiva ikke virker, har vært gjennom alt dette?
Midt oppe i alt dette, er det gjerne slik at den deprimerte også får behandling. Blant de sentrale temaene for den deprimerte er hva som er medisinenes bivirkningsprofil, hvordan man takler disse, og om det finnes bedre medisiner tilgjengelig. For behandleren er disse spørsmålene "en by i Russland". De vet ikke en dritt om det, til tross for at det kanskje er det mest sentrale spørsmålet for deres pasienter. Hvor mange kliniske sosionomer eller psykologer vet egentlig noe om hva som skjer i skallen på pasientene når de får medisiner? Hvor mange vet nok?
Så der er du da... Du vil gjerne vite om det finnes noe som ikke knekker ereksjonen din, eller som ikke gjør akkurat deg sløv, og så sitter det en klinisk sosionom foran deg med en Klenex-pakke og vil snakke om traumer - for det er det h*n kan noe om.
Bedre blir det ikke av at legene selv gjerne ser på anti-depressiva som samme sak - uansett merke. Derfor foreskriver de gjerne i utgangspunktet samme merke til alle. Stort bedre er det heller ikke blant psykiaterne.
Enkelte kan mistenkes for å være under sterk innflytelse fra en spesiell produsent. Av og til går det bølger i bransjen når en produsent f.eks. flyr alt som kan krype og gå av psykiatere på seminarer i USA. Også internt i farmasibransjen er det faktisk diskusjoner om moral og etikk, og en hel del mennesker som tror på hva de gjør, og som ser at det virker. Derfor er demoniseringen av medisinalbransjen som helhet kun dum!
Den som mener at det alternative alltid er best, kan gjerne bruke litt tid på å sette seg inn i de tragediene som alternative behandlinger faktisk har forårsaket. Det er kort og godt ikke slik at det finnes én gruppe snille alternativister med klær i beroligende farger og fotformsko, og en annen gruppe onde farmasifolk med blankpussede spisse sko, spasserstokk, monokkel og flosshatt.
Så der er ståa. Vi har et svært problem, og vet ikke helt hva vi skal gjøre. Å snakke som om alle kunne få terapi, er utopi. Da er det bedre å tilby en løsning som er "nesten gratis", og som har minst like gode dokumenterte resultater som terapi - piller - til de som ellers ikke ville hatt noe tilbud i det hele tatt.
En annen side i denne debatten er at vi like lite skal tillate om at det snakkes om anti-depressiva som en og samme greie - de er forskjellige - som vi skal tillate at "terapi" brukes som noen samleboks.
I terapiboksen finnes det alt fra retninger som skal korrigere at man "ikke har fått leke nok med avføringen sin" som barn, til atferdsterapi som skal lære deg å leve med en knekt psyke (ikke fikse den). Spriket i tilgjengelige terapiformer er stort, og av en eller annen grunn kreves det ikke den samme dokumentasjonen for disse - kanskje fordi den ville være håpløst vanskelig å skaffe. (De ulike behandlingsformene og behandlerne gjør generalisering vanskeligere enn om vi hadde snakket om at alle pasienter hadde fått en identisk pille, med kontrollgruppe og hele pakka). Mange er med andre ord helhjertede tilhengere av terapi, men uten å stille noen dokumentasjonskrav som helst.
Endelig vil jeg nevne den negative hatkampanjen som terapistene konstant kjører mot anti-depressiva. Denne skjøt virkelig fart i det øyeblikket at SSRI-preparatene "kom, så og vant". Tidligere preparater hadde mindre virkning og større bivirkninger. De var mindre "farlige" konkurrenter.
Er det strengt tatt grunn til å tro at terapileverandører er bedre mennesker enn medikamentleverandører? Er det slik at vi har en gruppe uskyldsrene selvoppofrende sjeler uten egeninteresse som står overfor en bande kyniske kapitalistsvin som ikke bryr seg om at de ødelegger folks liv? Jeg finner det lettere å tro at de svarte sjelene er jevnt fordelt på begge sider.
Da SSRI-preparatene for alvor begynte å slå an, het det plutselig ikke lenger anti-depressiva, men lykkepiller eller enda bedre: krykkepiller.
Personlig liker jeg best den siste versjonen, for den sier så uendelig mye om avsenderen. Hvem ville vel ikke ta krykkene fra en poliorammet, dersom de kunne? De går jo så ulidelig morsomt etterpå!
Gi meg en tier for alle som helst vil ta "krykkene" fra de depressive, selv om det ikke eksisterer noe annet tilbud i tilstrekkelig omfang, og det tilbudet som eksisterer er en urskog med mye udokumentert svada, og villskudd i alle retninger.
Det verste av alt er at denne delvis irrasjonelle motstanden mot enhver pille er totalt forfeilet. Det er nemlig ingenting som tyder på at behovet for psykiatritjenester faller selv om pilleforbruket har økt.
Dermed er det ikke sagt at man ikke skal være kritisk til SSRI-preparatene, samt stille krav til alt fra bruk til dokumentasjon. Det skal man, akkurat som man skal være kritisk til alle andre behandlingsformer.
Milton,
Jeg ser poengene dine.
Hovedpoenget mitt er imidlertid at en bør heller tilstrebe et samfunn der antipdepressiva ikke er nødvendige i det volum som forbrukes per idag.
Med andre ord - jeg mener at "velferdssamfunnet" allerede er kollapset. Det vil si - hvis vi definerer velferd som også å omfatte psykens velferd. Et stort antall mennesker som bruker SSRI eller andre medikamenter - subsidiært går til terapi - i Norge har slike problemer på grunn av sosiale forhold. Det indikerer at vi har et problem der - uavhengig av effekt av behandlingstilbud.
Psykiske problemer hos yngre mennesker øker også. Det er DETTE som er hovedproblemet - ikke hvilke medikamenter vi bruker eller ikke bruker.
Legg inn en kommentar