Sviket mot Romani - Norges nazi-prosjekt

Norges skam:

NOU 2015: 7 2015 En feilslått og nedbrytende politikk 

Taterne-/romanifolket ble på 1900-tallet utsatt for en hardhendt assimileringspolitikk fra norske myndigheter. Politikken kom til uttrykk gjennom lover og forordninger som til dels hadde et diskri- minerende formål, og en klart diskriminerende virkning. Dette skapte negative fordommer om folkegruppen som har ført til frykt og mistillit mellom den og storsamfunnet. Denne politikken både har hatt og har fremdeles store konsekvenser for taterne/romanifolket. Politikken rettet seg særlig mot to områder: omsorgsovertagelse av barn og tvungen bosetting. Staten overlot i all hovedsak gjennomføringen til den private organisasjonen Norsk misjon blant hjemløse (‘Misjonen’). Fra 1907 til 1986 ble Misjonen i praksis enerådende på dette feltet, og offentlige instanser fikk instruks om å samarbeide med den. Selv om Misjonen også var en pådriver i å definere målgruppen og utforme politikken, konkluderer utvalget med at den utførte sitt arbeid på vegne av staten. I tillegg finner utvalget at det var et nært samarbeid mellom Misjonen og kommunale myndigheter når det gjaldt omsorgs- overtagelse av barn og bosetting. Politikk og tiltak i strid med menneskerettighetene Tiltak mot barn var et sentralt virkemiddel i assi- mileringspolitikken overfor taterne/romanifolket. Barn ble tatt fra foreldrene og plassert i barne- hjem og fosterhjem, og omsorgsansvaret ble over- ført til Misjonen. I løpet av to generasjoner fra 1900 ble nesten en tredjedel av barn født i tater-/roma- nifamilier bortsatt av barnevernet. Dette hadde dramatiske konsekvenser for gruppen som helhet. Omsorgsovertagelsene var ofte begrunnet med at foreldrenes livsform var skadelig for barna. Misjonen gikk også inn for å bryte kontakten mellom foreldre og barn. Situasjonen for barna etter omsorgsovertagelse varierte. Mange barn ble utsatt for omsorgssvikt, mishandling og overgrep etter omsorgsovertagelsen.

Dette er ikke gammelt arvegods fra mindre opplyste tider. Prosjektet og undertrykkingen av Romani/tatere foregikk til sent på åtti-tallet. Rasehygiene og konformitetssamfunnet er en del av Norges nære historie. Den statlige rasehygienen ble endog støttet av kirkens menn. I et foredrag i Oslo presteforening i 1933, «Moderne slekshygiene og kristen livsoppfatning» (trykt i Kirke og kultur), argumenterer misjonens generalsekretær, Ingvald B. Carlsen, for at Gud selv praktiserte rasehygiene da han lot dårlige avlsindivider forgå i syndfloden, mens de gode ble berget ombord i Noahs ark. 

Man kan saktens undres over hvordan nasjonens elite anser seg som overdommer, og bøddel - raseteoriens tilhengere må uansett ta inn over seg en ubehagelig sannhet. Om de så enn representerer den genetiske perfeksjon - etter egen definisjon - så er deres moral langt under pari. Man kan saktens gå så langt at deres moral til tider bikker langt over i psykopatenes rekker. Hvordan kan det ha seg at samfunnet aksepterer disse råtne inntil margen individer i slike stillinger? Er deres hypnotiske propaganda så god - eller sover vi alle kollektivt i timen?

 Les mer.

Elbilkrøll

[Steinar] Juel, som er sjeføkonom i Nordea, sier han er lei av elbilene som skaper køer i kollektivfeltet, særlig på E18 inn til Oslo. Han har regnet på hva køene koster i form av tapt timelønn for busspassasjerer som kommer for sent på jobb, skriver Dagens Næringsliv. 

Juels svar er at elbilistene bør betale 240 kroner hver dag i erstatning til busspassasjerene snarere enn å slippe bompenger. kilde

Merkelig regnestykke av en økonom. Forenklet til de grader at det neppe har relevans i virkeligheten. Men det kan med nød passere som satt på spissen. Verre er det med den samfunnsmessige forståelsen. At elbiler har fått særfordeler er politisk vedtatt, og kan ikke belastes den enkelte elbileier. Men også kø skapt av alle andre biler gir økonomisk tap. Teoretisk sett. Satt opp mot dette er gevinsten med at folk faktisk kommer seg på jobb. Kollektivtransporten alene tar ikke unna alt per idag. Selv ikke teoretisk.

Problemet er manglende dimensjonert og tilrettelagt kollektivtransport, noe som skyldes utilfredstillende samfunnsplanlegging og bosetningsmønster. Dette løses hverken av elbiler eller andre biler. Elbiler er en dyr og marginal "flikking" (med miljøagenda, men ikke infrastrukturmessig intelligens) på et forflytningsbehov som per idag ikke er løst på en mer fornuftig måte enn kødannelse. 

Kollektivterrorisme

I Norge er vi verdensmestere til å ønske en ting, men oppnå noe annet. Så også når det gjelder kollektivtrafikk. Vi ønsker - ihvertfall offisiellt - at flere skal kjøre kollektivt. Men saboterer dette elegant med å prise kollektivtransport ut. I Stavanger sier en det regelrett ut - betalende kunder skal svi. Ihvertfall om de ønsker å betale på stedet.

 

Selvsagt ønsker en at kundeene skal gjøre arbeidet med å kjøpe billett på forhånd, slik at effektivitetshysteriet kan fortsette. Bussjåførene har bedre ting å ta seg til enn å håndtere kunder. De har knapt nok tid til å stanse for å ta dem med seg. Det neste blir vel at en må kaste seg på bussen i fart. Ryktene sier at rutetabellene i Stavanger forutsetter at kundene nærmest gjør det allerede.

20 kroner ekstra koster det for bussjåføren å ta seg betalt og smile til kunden. Det er klart - i Norge koster service alltid ekstra.

Leit om du kommer utenbys fra og ikke har kort. Leit om du er turist og får enda et sjokk og nok en grunn til ikke å besøke det rådyre landet uten service igjen.

Kolumbus har via diverse byråkratiske og konsulenttunge arbeidsøkter funnet ut at de ønsker å premiere de som reiser ofte og således har kjøpt busskort ved å straffe alle andre idioter som tror at Kolumbus bryr seg litt om dem også. Det gjør de ikke. 

På den annen side tror Kolumbus også at det å true faste kunder til å spille etter deres regelbok vil gi flere passasjerer. Det er mulig. I annerledeslandet. Men en forretningsmodell der forbrukernes behov planlegges hos byråkratene istedet for hos den enkelte kunde fungerer stort sett bare i Norge og Nord-Korea. Og knapt nok det, kan man si.

Etter å ha blitt vaksinert mot dårlige, overfyllte busser uten service fra min tid med pendling til Universitetet i Stavanger, planlegger uansett ikke Kompromissløse meninger noensinne å bruke norsk kollektivtransport igjen.

Det går bare ut over humøret.

Og det er mer dyrebart enn konsulentene til Kolumbus noensinne vil skjønne.

PS. Kolumbus tror folk med busskort reiser mer med buss, og skjønner dermed ikke forholdet mellom kausalitet og korrelasjon. Men forutsatt at deres logikk skulle være riktig, må det straks bli en slutt på å selge bombrikker. Det fører jo i så fall bare til mer bilkjøring.

Og dessuten - alle er jo ute å kjører jolly i Norge?

Skruen strammes

Illusjonen av den gode, omtenksomme stat er ennå tilstede i det norske folk. Kanskje nettopp nå, etter søttende mai og bunader og pølser og hurrarop for vår egen fortreffelighet.

Mange lever dessverre utenfor denne fortreffeligheten. Og ser den heller ikke.

Og akkurat som bunaden er en falsk og historieløs oppfinnelse, uten rot i annet enn en nasjonalromantisk dyrkelse - er også synet på den gode stat en illusjon.

Staten er kynisk. Og teller penger, intet annet.

Staten bryr seg ikke om du har råd til å bo i landet. For vi har laget et så "godt" regelverk av forordninger som skal sikre kvalitet i alle ledd - at flere og flere faller utenfor.

Desperasjonen stiger. Flere og flere tar opp forbruk- og kredittkortgjeld for å klare kravene som er laget for å "hjelpe" til med boligprisene. Det vil si, reglene er overhodet ikke skapt for å hjelpe folk, men å avhjelpe en økonomisk situasjon som staten Norge har manøvrert seg inn i, og som på sikt kan skape et økonomisk ragnarokk som eliten helst ikke vil ha. Det blir så mye å fraskrive seg ansvar for av slikt. Det er hard jobbing.

Situasjonens alvorlighet understrekes av at, til tross for kreative (og svindyre) låneøvelser, øker antallet som må ha hjelp av mor og far for å skaffe seg bolig.

Slikt er selvsagt ikke, som politikerne tror innerst i tåkeheimen der de bor, resultater som minimerer risikoen for en nedsmelting av boligmarkedet og dermed norsk økonomi. Det er det stikk motsatte - indikatorer som viser at vi lever på knivseggen av det et sivilisert samfunn kan tåle rent økonomisk. Trollene lurer i skogbrynet. En skog, som når dagen og oljealderener er på hell blir mer og mer skummel. Kansje tusser det også litt der om natten? Eller var det Vetter som tusset? Det var visst det vi lærte av Lillehammer, i prospektkortversjonen av vår folkesjel.

Og selv om Brå brakk staven en annen gang (det var visst i et eller annet VM), gikk det jo bra. For vi er best. Og vi vet det. De som ikke klarer oppgaven å nå Soria Moria har seg selv å takke.

Men tro ikke de virkelig ansvarlige tar ansvar for det. Tvert imot ønsker de at du skal tro at du er ansvarlig for den uansvarlighet det er å ønske å bo i Norge.

Sviket mot det norske folk er totalt. Og gjennomføres uten protester nettopp fordi det er et svik mot neste generasjon. Og ikke minst - de økonomisk svake. Som samfunnet alltid har gjort narr av, umenneskeliggjort, og fnyst av. Tror du meg ikke, så les mer historie.

Det usosiale med situasjonen blir derfor ikke tatt på alvor før antallet av de som bor seg i hel når et kritisk punkt. Balanserer man innenfor dette, er eliten trygg. Og ansvaret for at det er slik påligger oss alle kollektivt.

Legg til økte regressive utgifter, skatter og avgifter som økte bompengesatser, økte kommunale gebyrer, økt eiendomskatt, økte skatter på biler som fattigfolket har råd til, etc, kort sagt økte pålagte levekostnader i kongedømmet - og det kan bli en interessant utvikling i landet der vi tror alle er like og der staten i folketrua er en snill gjeter for saueflokken.

Derimot får kapitalen - eksempelvis oljå, gruveselskaper, og  nå nylig datasentre - subsidier som skal fungere som en sikkerhet for at de som har fremdeles skal få. Mer. Og mer.

Kompromissløse meninger har tidligere tatt til orde for at det bør bygges trailerparks i Norge. Ikke fordi vi unner folk å bo slik. Men fordi den økonomisk konstruerte bolignøden da blir dratt frem i lyset. Og fordi det da ikke lenger blir slik at staten med overlegg indirekte truer folk til å ta økonomisk uansvarlige valg. I et marked som i virkeligheten er offentlig styrt. La oss bygge våre Wagendorf.

Dette kan fungere. Helt til man legger miljøgebyr og eiendomskatt på trailerparksene da ... For dette er jo ikke godt nok for verdens beste land! Vi skal opprettholde en viss standard. Koste hva det koste vil. Og det gjør det jo. Det er jo heller ikke en menneskerett å ha råd til å bo. Bortsett fra at det er det (paragraf 25). Men det gjelder i U-land. Housing rights er noe vi spar ut utenlandsmilliarder til, ikke innenlandsmilliarder. For det er adskilte budsjett.  Ikke?

Nuvel - våre såkalte representanter er vel ferdige med å kose og velte seg seg i landets og egen fortreffelighet nå, og det gjenstår vel bare for dem å gå tilbake til hverdagen og et overpriviligert liv. Som også garanterer at de ikke ser problemene som her er påpekt.

Vel overstått søttende mai! Bakrusen tar sikkert andre, så det driter vi i.

Chickelacke, Bummelacke!

ZERO bommer

ZERO ønsker kun ladbare hybrider og null­ut­slipps­bi­ler i 2020. Og begår med dette de vanligste feilene ekstreme miljøorganisasjoner gjør.

Punkt en: Å ha feil fokus.

Det er verdens totale satsing på fossilenergi som er hovedproblemet. Bilkjøring, er et mindre problem. Spesiellt i land som Norge med store avstander og spredt bosetning og eksisterende infrastrukturløsninger, der bilkjøring er en del av eksistensgrunnlaget. Vi kunne jo alle flyttet til Fatu Hiva og levd som primitive mennesker - men det er lite hensiktsmessig.

Punkt to: Urimelige mål.

Det bidrar ikke til at normalt tenkende mennesker skal ta miljøsaken alvorlig når alle andre enn ekstremistene skjønner at fremsatte målsettinger ikke kan oppnås i den virkelige verden. Å fase ut fossilbiler på fem år er ikke engang en plan. Det er en fantasi.

Punkt tre: Å misforstå teknologi.

Hybridbiler slipper i beste fall ut 10 - 15 % mindre CO2, forutsatt opplading av batteri og lite bruk utover batteriets rekkevidde. De skaper til gjengjeld mer slitasje på vei og svevestøv på grunn av ekstra vekt. Hydrogenbiler er de eneste som er effektive på grunn av lavere vekt, og har også langt mindre utslipp - forutsatt at hydrogenproduksjon og infrastruktur er på plass basert på miljøvennlig og fornybar energi. Det er meget langt frem dithen. Det er uansett ikke miljøvennlig å skifte ut bilparken flere ganger for å ta i bruk umoden teknologi.

Punkt fire: Man lever i en fantasiverden.

Norge er ikke et foregangsland. Satsingen på el-biler, som er vår eneste suksess, har forsvinnende liten betydning i det store bildet. Månelandingen krasjlandet. Oljeindustrien og kullindustrien på Svalbard oppveier eventuell miljøsatsing mange tusen ganger. Vi har et enormt forbruk i Norge, og forbruker langt mer av jordens ressurser per innbygger enn gjennomsnittet.

Punkt fem: Man lever av symbolpolitikk.

Slike utspill er i klasse som kjøp dieselbil, månelanding, etc. Gir PR og oppmerksomhet, men bidrar ikke til faktiske løsninger. Faktisk snarere det motsatte, da bortkastet energi og entusiasme er - bortkastet.

Punkt seks: Man lever i en verden der økonomi er irrelevant.

Å nulle ut verdien av eksisterende bilpark og gi befolkningen tap i milliardklassen, samt tro at alle har råd til dyre lavutslippbiler, viser at man ikke har sosial samvittighet, og opererer i en økonomisk verden der man tar utgangspunkt i at samfunnet skal eksistere for de som allerede har mest.  Det tyder kanskje på at miljøfanatikerne tjener for godt og forbruker mer enn gjennomsnittet selv?

Kompromissløse meninger kan fortelle at i virkelighetens verden må strukturendringer til, man bør uansett begynne med kollektivtilbud og generell infrastruktur såsom bomønster i byene. Det er her det foregår en enorm mengde "unødvendig" bilkjøring. Dette er tiltak som betyr at man må gjøre noe i den fysiske verden, bortsett fra å bare justere avgiftsregimet. Det koster. Det er ikke bare ord. Det er vanskelig. Og derfor må slike tiltak være basert på handlingskraft og resursallokering. Troen på at alt løses ved avgiftsjusteringer er blitt en religion.

Mer biler, eller mer kollektivsatsing?

Kompromissløse meninger skal gi ZERO rett i at det teknisk sett er mulig for alle som har et kjøremønster som ikke passer elbiler å kjøpe hybrid. Men det gir liten reell effekt, og fører til at man selvsagt kan skryte av statistikk, mens virkeligheten - forutsatt at dagens kjøremønster ikke forandres - lett blir økte utslipp. Flere av norges byer er årevis på etterskudd i infrastruktursatsing, og det løses ikke ved at alle kjører Prius. Det er mangelen på skikkelig infrastruktur og strukturell planlegging som er hovedproblemet. Og det øker for hvert år som går så lenge vi ikke løser de underliggende årsakene.

Les mer om hybrider her , og her

Seier på boligmarkedet!

Norsk økonomisk politikk har endelig vunnet kampen mot vanlige nordmenn. Det blir nå etterhvert umulig for menigmann med vanlig lønn å bytte bolig. For ikke å snakke om å etablere seg for første gang.

Det skulle dempe presset på boligmarkedet. Seieren er innen rekkevidde.

Vinnerne er de med gode lønninger, og de med så stor formue at de kan investere i det som må antas å bli et voksende leiemarked. Enkelt sagt, de bemidlede vinner. Igjen. Og det er sannelig på tide. Ikke siden 1800-tallet har overklassen klart å innta fullstendig sin rettmessige plass som eiere av samfunnets ressurser.

Ironialarm:

En virkelig seier, med andre ord. Og et tap for den modellen som har skapt et velfungerende samfunn i Norge i mange tiår.

Nå kan det endelig bli klasseskille igjen. Slik verden er tenkt å være! Mener rikfolket. De har jo en rett til å være priviligerte. La nå riffraffet bo i campingvogn. Eller telt.

Neste skritt kan være å gjøre det umulig for fattigfaen å holde bil. Mer avgifter, mer begrensninger på eldre forurensende drittbiler. Har du ikke råd til å kjøpe Tesla har du faen meg ingenting på veien å gjøre. Vanlige folk lager bare kø. Så løser vi det problemet også.

Verden går videre. Champagne anyone? Skal vi ta en liten ferie i sør Frankrike? Ikke? Monaco?

Tenkte det ja. Verden er herlig som priviligert. Nå gjelder det bare å holde kjeft og late som om verden bare er slik .... At alt er basert på naturlover ingen råder over. Så holder sikkert plebeierne kjeft også. Idioter som de er.

Krig i System!

I Norge har man troen på myndighetsoppnevnte eksperter og System. Med stor S. Et eksempel som er blitt aktuellt nå, da vi nylig husket 9. april 1940, er Eitinger-rapporten fra 1998. Eller Innstilling fra Rikstrygdeverkets arbeidsgruppe om praktisering av årsakskravet i hovedlovene om krigspensjonering.

Som interessant nok ble utarbeidet da alle som omfattes var omkring 70 år eller eldre. Eller døde. For vi forhaster oss ikke, vi nordbaggar. Vi har is i magen. Ihvertfall når det gjelder menigmann. Pensjonene til "London regjeringen" var både rommelige og klar umiddelbart. Det skulle da også for pokker bare mangle. Det er forskjell på folk.

Instillingen ble utarbeidet av folk som neppe har opplevd større slit i livet. Priviligerte som de har vært, godt innenfor overklassen, som statens toppfolk er. Med puter under armene, med andre ord. Men millimeterpresisjon for sliterne må forutsettes som nødvendig. Selv om samfunnets elite må svi av noen millioner for å få det til.

Hovedsaklig handler det om at man i Norge dengang - i 1998 - faktisk hadde tatt inn over seg at såkalte "senvirkninger" faktisk kunne ramme mennesker som deltok i krig. De gamle grekerne oppfattet dette i 490 f.Kr, da Herodot beskrev dette. USA anerkjente at en tiendel av mobiliserte soldater utviklet psykiske lidelser under annen verdenskrig.

Lovene krever årsakssammenheng mellom krigstjenesten/-påkjenningene og den sykdomstilstand det søkes erstatning for. Da handler det ikke om en analyse foretatt av behandlende lege, der krigsdeltakelse kan dokumenteres og eventuelle senvirkninger kan knyttes til det faktiske individs diagnose. Nei. Det er for enkelt. For medmenneskelig.Vi må ha et System. Et system der fremmede "eksperter" kan få lov å definere på arbitrært vis hva som skal være akseptert - hva som myndighetene kan godta for at en skal kunne ha lov til å ha blitt skadd eller syk.

Jeg skal her oppsummere noen punkter som viser den forakt som overklassen har for almuen i Norge, og hvordan fine ord  og System fremsettes som Lov - dog helt uten forankring i menneskelighet eller fokus på virkelighetens verden. At instillingen var ment å lette på regelverket for godkjenning av krigspensjoner og trygd etter norsk krigstjeneste er ingen formildende omstendighet, da det bare fremkommer så altfor klart at forholdene var verre tidligere. Da våre helter (krigsdeltakere) behøvde hjelpen og anerkjennelsen.

Arbeidsgruppen har konsentrert seg om å finne fram til grupper av krigsdeltakere og fanger, og vurdert sannsynligheten for senskader for den enkelte gruppen.

Selvsagt. For all del, ikke forvirr oss med individuelle skjebner! Det skal være mulig å falle mellom stolene i Norge. Så godt liker vi stolleken.

Bergkompaniets (Bergkompani 2) tjeneste i Finnmark foregikk hovedsakelig i et område som var forlatt av tyskerne, og risikoen for direkte konfrontasjon med fienden var derfor relativt lav. Dette gjelder imidlertid ikke den del av avdelingen som deltok i patruljevirksomhet med sikte på kamp, rekognosering m.m.

Arbeidsgruppen har, blant annet på denne bakgrunn, ikke funnet å kunne godta 2. bergkompani i Finnmark en bloc ut fra generell presumsjon for årsakssammenheng.

Det forutsettes at tjenesten i Finnmark fant sted i hele tidsrommet fra avdelingen ankom til Norge i første del av november 1944 til krigens slutt. 

Som fører til at om du ikke var med i hele tidsrommet - så bør du faen meg ikke kunne ha blitt syk. Her er det vel heller arbeidsgruppens vurdering som er syk!

En del nordmenn som tjenestegjorde i Storbritannia, opplevde den tyske bombingen av byene på kysten av England og Wales, spesielt luftangrepene på London, som en belastning. I henhold til undersøkelser utført i England under krigen, er det funnet følgende risikofaktorer for utvikling av nervøse plager som følge av slik bombing:

• det å ha vært begravet i ruiner i relativt lang tid (mer enn én time)
  
• tap av hjem, eller det at mennesker som stod en nær, er blitt drept i samme angrep
  
• ytterst dødsnære opplevelser.
  

Så hvis du bare var begravet i ruiner i en halvtime, har du ingen grunn til å bli traumatisert! Det tar nøyaktig en time, har norske eksperter bestemt. Kanskje fordi de selv etter en time fikk det for seg at det nå var på tide med kaffe og snitter.

 ... i løpet av den perioden på ca 20 år loven har vært praktisert, nødvendigvis har nedfelt seg retningslinjer slik at det for visse grupper med ensartet påkjenning, kan være naturlig å tale om "objektive kriterier". Som eksempler kan nevnes fangenskap i Tyskland av seks måneders varighet   eller mer, og deltakelse i det norske kommandokompaniet på kontinentet 1944-45.

Fem måneder i fangeskap i Tyskland? Ikke godkjent. Du skal tåle seks!

For at denne kategorien av sjøfolk  (Hjemmeseilerne) skal kunne oppnå rett til ytelser fra krigspensjoneringen, må de etter sivilloven enten ha vært utsatt for krigsulykke (torpedering, minesprengning o l) eller - etter 1951-loven - ha hatt minst seks måneders fartstid og ha vært utsatt for usedvanlig hard påkjenning.

Excuse me, bare fem måneders fartstid? Du er ikke syk. Det tar seks måneder. Trust me, I'm the doctor.

I Nord-Norge var nøytralitetsvernet bedre utbygd, og beredskapsstyrkene der hadde ved krigsutbruddet opptil to-tre måneders øvelse bak seg.

Øvd? Ikke syk.

Varigheten er en viktig indikator ved bedømmelsen av krigspåkjenningers styrke rent generelt. I og med at felttoget i Norge hadde en maksimal varighet av ca to måneder, kan det forhold at kampene i Nord-Norge varte over dobbelt så lenge som kampene de fleste steder i Sør-Norge derfor ikke i seg selv være utslagsgivende. Forskjellen i varighet av kampene i nord og sør oppveies dessuten av andre forhold ved felttogets art, bl a forutsetninger med hensyn til utdannelse, muligheten for ordnet mobilisering og forløpet av selve krigføringen.

Varigheten er viktig indikator. Men ikke i Nord-Norge? Åja - de hadde øvd ... Norge som eneste nasjon klarte å øve soldatene godt nok til å takle krig uten senskader. Presumptivt.

I Sør-Norge ble operasjonens karakter for en stor del bestemt av tyskerne. Felttoget fikk her preg av en sammenhengende retrett. Soldatene i Sør-Norge hadde også noe mindre utdannelse og samtrening enn hva tilfellet var nordpå. Dette førte til at de norske avdelingene her etter omstendighetene ble stilt overfor relativt større krav når de stod overfor fienden.

I Nord-Norge (nord for Narvik) var det den norske og allierte militærledelsen som bestemte forløpet av krigsbegivenhetene. Avdelingene her var relativt bra samtrente, og under den offensiven som ble iverksatt, tilfredsstilte soldatene stort sett de krav som ble stilt til dem, og det til tross for at kampene på fjellplatået mellom Gratangen og Narvik innebar operasjoner av stor og økende vanskelighetsgrad.

Som sagt, i Nord hadde en øvd. Soldatene tilfredstilte (stort sett) de krav som ble stilt til dem, dog ikke kravene for krigspensjon. Drit i at det i nord faktisk ble utkjempet harde slag, og at tyskerne stod klar til å evakuere via Sverige, bare forhindret av at den norske regjeringen i sin usselhet kapitulerte til tross for fremgangen til de allierte styrkene. Norge var det eneste landet i 2. verdenskrig som kapitulerte mens de vant (selv om vi i ettertid påstod at vi egentlig aldri kapitulerte, til tross for dokumenter som viser det motsatte). Østlandet var jo tapt, og resten er bare røkkel for våre folkevalgte, det har vi jo forstått etterhvert - regjeringen følte vel de hadde tapt da de krysset sinsenkrysset - men det er en digresjon.

Poenget blir interessant nok at fordi man i nord hadde fremgang, og førte angrepskrig på egne premisser, så trekker dette altså i retning av å ikke innvilge rett til krigspensjon. Dette er typisk norsk offentlig logikk.

De fleste som deltar aktivt i en krigssituasjon vil trolig oppfatte påkjenningene som store, hvilket de selvfølgelig også er i relasjon til en normal tilværelse i fredstid. Når vi i det etterfølgende bruker uttrykk som små, moderate, minimale, relativt små eller lignende ved beskrivelsen av enkelte avdelingers påkjenninger, er det ikke noe forsøk på å bagatellisere belastningene, langt mindre noe ønske om å underkjenne den enkeltes innsats eller kampvilje.

For all del. Det handler bare om å kunne si at noen ikke tilfredstiller de arbitrære krav til å ha lov til å ha blitt syk. Hva med å la vurderingen følge individet og dets faktiske historie? Har man lest "Intet nytt fra vestfronten"? Det skrivebordsgeneralene mener er ingenting kan inneholde personlige tragedier for hvermannsen.

For godkjennelse på disse premisser mener arbeidsgruppen følgende kriterier må være til stede:

• Avdelingen har hatt meget store tap, dvs antall drepte eller alvorlig sårede må ha vært fem prosent eller mer.
  
• Avdelingen har vært involvert i nærkamp av betydelig intensitet og varighet.
  
• Avdelingen har vært utsatt for langvarig (dvs flere døgns) tjeneste uten søvn og hvile ("blodslit").
  
• Avdelingen har vært utsatt for langvarig bombing.
  
• Underordnet personell har opplevet å ha blitt latt i stikken av befalet, men har likevel fortsatt å kjempe.
  
• Avdelingen har vært utsatt for andre sterke belastninger, f eks synet av uvanlig mange drepte/sårede, fluktpreget retrett, påtvunget passivitet, terrorhandlinger etc.
  

Arbeidsgruppen er av den oppfatning at det ikke er grunnlag for å godkjenne nervøse lidelser etter militærloven ut fra generell presumsjon for psykiske senvirkninger uten at disse kriteriene er til stede. Vanligvis vil en måtte kreve at flere av kriteriene er oppfylt.

Fire prosent tap? Du er faen meg ikke syk, din slabbedask. Ingen nærkamp? Ditto. Fikk du nok søvn? Hva klager du på? Ble du bare bombet en gang? Prøver du å snylte på staten, ditt svin? Har overklassen forlatt deg (befalet)? - ja da er alt greit. Vi vet at allmuen behøver ledelse. Påtvunget passivitet er også dritt. Var du i non-stop kamp og øvd, så trekker det ikke i din favør, nei. Ikke det at noe skortet på din innsats - vi forventer bare at alle gir og gir og gir. Dog ikke vi. Vi gir ikke ved dørene!

Igjen, hva med å heller holde kjeft og la den enkeltes sykdomsbilde tale for seg? Slike ting er faktisk så individuelle at arbeidsgruppens vrøvl i virkeligheten har null nytteverdi. Bortsett fra at Systemet sviver og millionene ruller ut til statens håndtlangere. Mer snitter?

Når det gjelder de ekstraordinært oppsatte avdelingene i Telemark, spesielt avdelingene i Vinjesvingen og infanteribataljonen på Rjukan, var disse for det første i virksomhet over en viss tid, og for det annet var de i kamp. Imidlertid dreide dette seg om mindre sammenstøt med et meget lite antall falne og sårede. Noen påkjenninger ut over det moderate er det ikke grunn til å anta at disse avdelingene var utsatt for.

Ble dine beste venner drept av de stygge tyskerne?  For oss betyr det ingenting vettu, vi teller bare de store tallene.

På Jæren forsøkte Rogaland IR nr 8 å holde tyskerne stangen ved aktiv krigføring, og Rogalands-bataljonen I/IR 8 var utsatt for en god del påkjenninger under kampene i dette området, som endte i Gloppedalsura 23. april. Belastningene har likevel ikke ligget på det nivå som kreves for godkjennelse ut fra alminnelig presumsjon.

Fra wikipedia: Den 22. april 1940 angrep tyske styrker Gloppedalsura^. Her fungerte de store steinblokkene som en naturlig festning for de norske forsvarerne. De første trefningene skjedde cirka klokken 9 om morgenen. Tyskerne angrep både på bakken og med fly, og kampene fortsatte helt til et kraftig tysk angrep klokken 19. Kvelden dagen etter tok tyskerene seg over fjellet og falt styrkene i ryggen. Major Brandt ble skutt, overgav seg og døde et par dager senere. Oberst Spørck kapitulerte samme kveld. 

Tallene på tyske falne varierer fra 44 til 29 alt etter kilde. Eller hvordan man regner. Noen var kanskje ikke "kvalifisert" døde. Georg Pettersen fra Oslo falt uansett på norsk side. I kamp for en fjellur langt hjemmefra, han gav alt for Norge. Det kunne ha blitt lagt til at den individuelle soldat ellers ikke ble utsatt for psykisk skade. Ifølge norske eksperter. Trygge i sine komitéer og i sine overprivigilerte liv og bedugget av egen viktighet ser de ikke at belastningene kunne være på "det nivå som kreves". Uten at de nedvurderer innsatsen, altså ...

Det er blitt pekt på at krigspensjoneringslovene representerer en æresforpliktelse fra samfunnets side. - Slik loven er formulert, er retten til krigspensjon imidlertid ikke direkte knyttet til størrelsen av krigsinnsats eller graden av krigspåkjenning.

Fortvil ikke, den norske stat har ingen ære ... Der formuleres lover til Systemets gavn. Og jeg som trodde at det nettopp var graden av krigspåkjenning som spilte inn i  sannsynligheten for eksempelvis post-traumatisk stressyndrom. Jeg kan ha tatt feil. For virkeligheten spiller ingen rolle i myndighetenes vurderinger og disposisjoner.

Dernest vil det i mange tilfeller, når krigshendelsene kommer på avstand, bli vanskelig å rekonstruere et eksakt eller endog tilnærmet riktig hendelsesforløp for de begivenhetene som skal ha funnet sted. Dette er neppe i noe omfang av betydning uttrykk for hva som er blitt kalt interesserelatert erindringsforskyvning, men beror som regel på ganske alminnelig sviktende hukommelse hos søkeren, undertiden med årene også en tendens til dramatisering av begivenhetene. Sviktende hukommelse eller feilerindring kan også gjøre seg gjeldende hos komparenter eller andre som ellers kunne ha bidratt med opplysninger av betydning for bedømmelsen.

Du lyver ikke - du husker bare ikke helt klart ...

Systemet aksepterer ikke individuell sykdom med individuell begrunnelse. Årsakskrav har ingenting med krigsinnsats eller påkjenning å gjøre. Det er bare det at Norge på generellt grunnlag ikke anerkjenner krigsinnsats. Det forventer Systemet at oppofres som en selvfølgelighet. Frustrert over at din sykdom ikke faller inn under de godkjente krav? Fortvil ikke, du er snart død.

Og slik går nå dagan. Om hundre år kan vi sikkert godkjenne at alle burde vært behandlet skikkelig. Men det er da, ikke nå.  Systemet arbeider sent, men rettferdig. Tilslutt.

Monorail

Et innbyggerinitiativ ønsker Monorail  (énskinnebane)  i Stavangersandnes.

Monorail i Kuala Lumpur, Malaysia

Idéen er glimrende. Kompromissløse meninger har tidligere tatt til orde for undergrunnsbane i området. Fordelen med dette er at banen lett kan integreres med eksisterende infrastruktur (behøver bare nedganger til stasjoner), og kan gå hvor man vil uten å ta hensyn til eksisterende "korridorer". 

Begge alternativene vil koste, men er en investering i fremtiden. Og kostnadene med en ikke-fungerende infrastruktur som nødvendiggjør vesentlig andel biltransport og kødannelse er i virkeligheten et økonomisk pengesluk uten like. Ineffektiviteten idag er enorm, og hele områdets utvikling hemmes. 

Uansett om t-bane eller monorail (eller en kombinasjon) velges, kan begge deler gå under grunnen der det er hensiktsmessig, og over jorden der dét er hensiktsmessig. 

En sak må imidlertid påpekes. Det er ingenlunde slik at samfunnsøkonomi lenger i seg selv er interessant for myndighetene. Ei heller effektivitet. For vi har malt oss inn i et hjørne der bompenger og andre avgifter fra biltrafikken er selve grunnlaget for samferdselspolitikken. Vi kan derfor ikke bygge effektiv og logisk infrastruktur. Skulle det skje, ville billettprisen bli for høy for å beholde "provenynøytralitet". Det er derfor ikke mulig for den eksisterende illusorisk-baserte tankemodell å utvikle seg dialektisk mot et fornuftig transportregime. Og slik legges de store tankene døde, mens de små og innesluttede lever sitt liv som skadelige memer.

Mennesket i vekst

Arten Homo Sapiens var ikke alltid klodens dominerende dyr. Vi var sågar nesten ved å bli utryddet for omkring 70 000 år siden, da det antas at den menneskelige populasjonen var nede i så få som 1000 individer. Noen genetiske studier indikerer sågar at antall barnebærende par kan ha vært så lavt som 40.

Årsaken var gigantvulkanen Toba på Sumatra, som spydde ut en støvsky stor nok til å skygge for solen i seks år, spre et opptil 6 centimeter dypt lag med aske. Det tok mennesket 1000 år å reise seg.

Siden har vi bare hatt en ting i hodet. Vekst.

For først og fremst, til tross for at vi kanskje ikke liker å se det fra det perspektivet, har mennesket hatt suksess med å vokse.  I antall. Og siden svartedauden omtrent har vi hatt en ukontrollert, nesten pervers vekst.

Vi liker helst å se det slik at vi har hatt andre typer vekst. Blant annet i vitenskap, i teknologi, i medisin, i levealder, etc. Men først og fremst har vi avlet. Ustoppelig. Uten kontroll. Ansporet av stort sett samtlige overtroiske religioner og kulturhistoriske memer, uten den ringeste logiske tanke for konsekvensene.

Vi er nå snart 7,5 milliarder mennesker og veier samlet 340194277000 kilo. Merkelig måte å se det på - vekt? Poenget er at jorden bare kan fø på en begrenset mengde biologisk liv. Vi veier nå over 100 ganger mer enn noe annen større dyreart noensinne har veid totalt sett i jordens historie. Og vi fortsetter å vokse. Antakelig stanser vi ikke før vi når 9 milliarder. Og så ... Det vet vi ikke, annet enn at noe må gi seg. Naturen - eller oss.

Og det blir ikke naturen, for å si det slik. Vi er ikke guder hevet over de fysiske lovene.

Desto større vi er, desto hardere vil vi falle.

Dette er en sannhet vi ikke er i nærheten av å ta inn over oss. Hva gjør vi? Jo, i sindige Norge synger vi Kumbaja og ser mot havet. Eller noe slikt. Vi tror vi er så ansvarlige når vi tror vi har svaret:

Etterhvert som befolkningen øker, forventes det at havet må levere opptil 50 prosent [opp fra 3] av det klodens innbyggere spiser. Det betyr:

• Mye mer oppdrett, også på «ukjente» arter.
• Økt høsting av de arter som finnes, blant annet bitte små krill, tang og tare.
• Vi må foredle de marine ressursene sånn at viktige næringsstoffer når frem til dem som trenger dem.
• Forvaltningen må bedres, og enigheten mellom kystnasjoner må økes.
• Etikken blant dem som høster og industrien må økes, utkast av fisk som fiskerne ikke vil beholde, og tyvfiske, må opphøre.

Mer av jordens biomasse skal omdannes til mennesker. Det er det dette betyr. Og ikke-bærekraftig oppdrett skal det bli mer av. Det betyr i klartekst mindre biomasse i havet. Verden fungerer nemlig etter fysiske lover, et balansert regnskap, ikke menneskelig mytologi.

Og vi har mistet gangsynet for lenge siden. Om vi noensinne hadde det. Som er lite trolig, så låst inne i vårt overforenklede verdensbilde vi er. Fanget. I vår egen avmakt. Vi nekter å innse faktum.

At vi snart har saget over grenen vi sitter på.

Og det haster! Det må handling til.

Istedet vokser vi.

I vår virkelighetsfjerne illusjon tror vi at vi stadig har nok plass, og at bare naturen viker litt til, så vil det nok gå bra. Sannheten er at stadig mindre områder er frie for mennesker, selv et ikon som Serengeti er i ferd med å forsvinne.

Men la oss ikke bekymre oss. Right? Politikerne har kontrollen, bare de får skape litt mer vekst. Right?

Det finnes bare en løsning. Sett med politiske briller. Avgift på barn. Det løser alt.

Homo Sapiens fornuft kan vi ihvertfall ikke stole på.

Det klages på Trygdekontoret

Thomas Seltzer og programmet Trygdekontoret får klager. 

At noen blir krenket og reagerer er selvsagt helt på sin plass i et demokrati med ytringsfrihet. At programmet ikke blir nedlagt eller kneblet viser at vi faktisk (foreløpig) har ytringsfrihet, og at også kontroversielle tema kan eksistere i den offentlige debatt. Det er når "ingen" noensinne blir krenket fordi all kontrovers er forbudt at vi har problemer! Da har meningsdiktaturet fått all makt.

Det er imidlertid ikke gitt at NRK i denne saken står han av. Meningstyrraniet kan ennå vinne.

RIP FM

FM nettet slukkes i 2017. Så har de store aktørene fått det slik de ville. Norge forblir annerledeslandet.

Dieseltåke

I Oslo arbeides det med å forby dieselbiler. 

Forslaget kan potensiellt koste samfunnet milliarder, om ikke kollektivtilbudet i slike perioder strekker til. Kompromissløse meninger mener man begynner i feil ende og bedriver symbolpolitikk. Pengene renner ut på dilldall i kongeriket, men skikkelig kollektivtransport har vi til nå ikke tatt oss råd til. Ansvaret for betydelig bruk av privatbil må derfor påligge myndighetene.

Uten transportsektoren stanser Norge

At man i en tid da landet behøver drahjelp for å komme seg opp av petrostatens dype selvgravde økonomiske hull - først og fremst skapt av et høykostsamfunn som ødelegger vår konkurranseevne - stadig opplever at myndighetene tilsynelatende jobber med å øke, ikke redusere, samfunnets driftsutgifter - må dette anses som på grensen til økonomisk galskap. I beste fall et resultat av forvirring og manglende oversikt over virkeligheten.

Viktigere, og langt mer juridisk alvorlig (det er tross alt ikke ulovlig å være idiot), strider forslaget mot opptil flere punkter i Grunnloven (Kompromissløse meningers kommentarer i kursiv).

§ 97.

Ingen lov må gis tilbakevirkende kraft.

Herunder legges til grunn at alminnelige lover skal og må være i denne paragrafens ånd, og lovlige handlinger (inkludert kjøp av bil) kan ikke med tilbakevirkende kraft gjøres ulovlige. Å gjøre bruk av lovlig kjøpt bil på offentlig vei ulovlig er i høyeste grad en slik praksis.

 § 98.

Alle er like for loven.

Intet menneske må utsettes for usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling.

Det må anses å være en uforholdsmessig forskjellsbehandling å med tilbakevirkende kraft gjøre en betydelig kapitalinvestering som en bil er (delvis på grunn av meget høye avgifter) ulovlig å bruke og dermed redusere bilens verdi betraktelig. Dette innebærer en betydelig økonomisk forskjellsbehandling, forverret i skjerpende retning av at tidligere regjeringer har anbefalt nettopp dieselbil som miljøtiltak! Slik forskjellsbehandling rammer også sterkt usosialt, da det er de mest bemidlede som har størst mulighet til å bytte bil, eventuellt kjøpe sterkt subsidierte "miljøbiler",

§ 106.

Enhver som oppholder seg lovlig i riket, kan fritt bevege seg innenfor rikets grenser og velge sitt bosted der.

Ingen kan nektes å forlate riket med mindre det er nødvendig av hensyn til en effektiv rettsforfølgelse eller for avtjening av verneplikt. Norske statsborgere kan ikke nektes adgang til riket.

Å fritt bevege seg i riket kan ikke tolkes dithen at lovlig kjøpte biler kan være forbudt på offentlig vei i enkelte områder, eller at bruksområder begrenses arbitrært og med tilbakevirkende kraft. Bompengeringer der det ikke finnes alternative kjørselsveier rammes forøvrig også av denne paragrafen.

§ 113.

Myndighetenes inngrep overfor den enkelte må ha grunnlag i lov.

Ingen lov kan stå over Grunnloven, ei heller kan en lov være i strid med Grunnlovens prinsipper. I den grad lover strider med Grunnloven, må de av ansvarlige borgere anses som ugyldige, selv om de er vedtatt på vanlig måte. Slike lover kan kun gis gyldighet ved grunnlovsendring. 

Ainsi donc, nous y voilà!

På den annen side er det lenge siden folkets representanter forstod at det var begrensninger på deres makt. Og enda lenger siden folket forstod at de egentlig aldri har hatt særlig større makt enn å stemme inn de medlemmer av det politiske aristokrati som påstås å være deres representanter, men som bestemmes fullt og helt av det nevnte politiske aristokrati. En nøye partipolitisk selektert gruppe som lever langt utenfor det virkelige liv, godt skjermet økonomisk og boende i sin selvkreerte illusjon, samtidig spinnende nye illusjoner for plebeierne. 

Som sedvanlig bukker og neier i ærefrykt for sine herskere. Eller?

Addendum: Kompromissløse meninger registrerer at Kongeriket Norges Grunnlov gitt i riks- forsamlingen på Eidsvoll den 17. mai 1814, slik den lyder etter senere endringer, senest stortingsvedtak av 27. mai 2014, har tatt bort setningen "Pinligt forhør må ikke finne sted" i § 96. Fant man i 2014 at det var nødvendig å åpne for muligheten for tortur under forhør i kongeriket? Var det prioritert å forandre denne begrensning? Hvor var debatten? Hva var motivet?

Venstre forbyr! Venus prosjekt tilbyr

Venstre vil forby bensin og dieselbiler i byer.

Og med det flytter de desverre nok en gang miljøsaken inn i forbuds-land. Den enorme interesse for forbud og avgifter er sannsynligvis det største  hinderet for å få annet enn symbolpolitikk. Rett og slett fordi folk blir/er lei av den moralske pekefingeren og tvang.

Et annet argument er at det selvsagt ikke er mulig. Norske byer har hovedfartsårer gjennom dem. Så viselig har vi bedrevet byplanlegging. Bruken av ordet viselig var ironi.

Et tredje argunment er at de økonomiske konsekvensene av å nærmest nulle ut verdien av landets nåværende bilpark vil være astronomiske. Og svært usosial. Trine Skei Grande har sikkert råd til å kjøpe seg en Tesla eller to, men ikke alle.

Et fjerde argument er at den fysiske virkelighet ikke er åpen for å bli styrt av politisk ønsketenkning. Vi lever helt klart på tampen av fossilalderen. Og må i lang tid leve med ettervirkningene av den. Løsningene kommer, men tar tid. Å stimulere til løsninger er ok, å overse virkeligheten er det ikke. Så lenge vi har et samfunn som i stor grad er bygget opp omkring fossilbasert transport, kan det virke som handlekraft å forby dette, men er i realiteten dømt til å mislykkes. Da blir det det motsatte av handlekraft. Langt mer realistisk ville det vært å sette en rimelig dato for å forby salg av fossilbaserte biler, og la eksisterende biler gå livslengden ut. På mange måter er dette også mer miljøvennlig, men først og fremst er det mulig å gjennomføre.

Og at virkelig handling  fremfor tomme ord gir best resultat kan vel de fleste være enige i.

Virkelig handling handler ikke om å forby biler, men å konstruere et samfunn som gjør at vi håndterer legitime transportbehov - ikke som kriminalitet - men som det er er. Legitime behov. Og disse behovene kan møtes på en konstruktiv måte, blant annet ved å konstruere byer og transportsystemer som faktisk fungerer. Dette har våre politikere ikke vært i stand til å løse så lenge norges Storting har eksistert, man kan jo derfor forstå at tvang og symbolpolitikk trekkes frem som handlings-surrogat. Men man kan ikke akseptere det.

En mulig alternativ måte å tenke på representeres ved Venus Prosjektet. Ta deg god tid til å se over de forskjellige løsningene og ideene som her presenteres. Dette handler om visjoner. Om langsiktig, intelligent planlegging.

Ikke flisespikkeri og flytting av noen milliarder her og der (helst bort fra almuens lommer) som det politiske system normalt representerer. Ikke dårlig samvittighet og pålagt avlat av mennesker uten visjoner og handlekraft. Ikke sosialt skjevtrammende regressiv beskatning eller påbud og forbud.

Dette handler om en ny verden. En ny virkelighet. En ny måte å tenke på lysår unna  det eksisterende system. 

Dette handler om å skape en velfungerende og stabil verden langt unna komfortsonen til det etablerte status quo.

Dette handler om å slippe menneskets storhet fri, istedenfor å slavebinde den.

Rettssamfunn?

På grunn av den komplette inkompetanse som gjennomsyrer landet, inkludert et altfor sidrompa og tregt rettssystem har et nytt genialt konsept dukket opp. Hurtigdomstoler. 

Siden det eksisterende system bruker for lang tid på å kverne kverna og mele melet, må det nye kluter til. I tillegg til de gamle. Effektivisering er ikke å effektivisere, har Frp funnet ut i posisjon. Det er å bygge mer byråkrati. 

Og slik eser nå statsapparatet ut daglig. Og det er visstnok de uføretrygdede som skulle ta regningen. I denne omgang.

Problemet er at et rettssamfunn  ikke kan bygges på domstoler basert på drive-in prinsippet. Det bekymrer nok ikke vår justis- og beredskapsminister, fordi lov- og ordenspartiet aldri handlet om rettferdig justis, men statens makt. Slik alle partier i verden litt for langt til høyresiden i praksis står for. Disiplin skal det være. Om det så blir kadaverdisiplin. Formålet er ikke å beskytte folk, men å beskytte staten.

Etterhvert går jo slikt opp for folk. Men dette er egentlig en digresjon.

"Statsråden sier det vil bli nødvendig med noen lovendringer, som retten til fritt forsvarervalg og tilstrekkelig med tid til å forberede seg før rettsmøtet."

What? Say again? At han mener dette i fullt alvor tror jeg på. At han tør si det offentlige rom er verre. Spesiellt etter noen saker der det tydelig har fremkommet at partiet har mer tro på personlig "handlekraft" enn å følge lovverk og korrekte prosedyrer. Fritt advokatvalg kan nok diskuteres, men ikke få tilstrekkelig med tid til forberedelse? Har man virkelig sunket så lavt at ikke engang en slik innlysende menneskerettighet kan innvilges fordi Norge ikke lenger har evne til å ha et velfungerende rettsapparat og heller ikke kan ta seg tid til å følge normale spilleregler?

Nå blir det jo bare almuen som blir kjørt gjennom kverna på denne måten, så eliten føler seg nok trygg. Med nok penger får man nok rett advokat likevel. Og å betale noen bøter og slikt småplukk - skyldig eller ei - er jo ikke så problematisk synes de som ikke har økonomiske handikapp i livet. De kriminelle skal tas, skyldige eller ei. Slik blir det god statistikk av og oser av handlekraft.

Har vår justisminister hørt om prinsippet om kontradiksjon? Hvis ikke, bør han snarest finne seg annet arbeid. Har han hørt om det, bør han fengsles for forsøk på å snikmyrde rettstaten.

Artikkel 7.
Alle er like for loven og har uten diskriminering rett til samme beskyttelse av loven. Alle har krav på samme beskyttelse mot diskriminering i strid med denne erklæring og mot enhver oppfordring til slik diskriminering.

Artikkel 8.
Enhver har rett til effektiv hjelp av de kompetente nasjonale domstoler mot handlinger som krenker de grunnleggende rettigheter han er gitt i forfatning eller lov.

Artikkel 11.

1. Enhver som er anklaget for en straffbar handling har rett til å bli ansett som uskyldig til det er bevist ved offentlig domstolsbehandling, hvor han har hatt alle de garantier som er nødvendig for hans forsvar, at han er skyldig etter loven.

Kjenner ikke Anundsen til at Norges lover plikter å være i overenstemmelse med menneskerettighetene? Har han hørt om presumsjonsprinsippet? Dette prinsippet går ut på at norsk rett formodes/presumeres å være i overensstemmelse med folkeretten. Prinsippet innebærer at norsk rett så langt som mulig skal tolkes på en slik måte at det ikke oppstår motstrid mellom norske rettsregler og folkeretten. Kjenner han Grunnlovens paragraf 110? Det paaligger Statens Myndigheder at respektere og sikre Menneskerettighederne. 

Så langt har Norge sunket at vi ikke engang kan opprettholde en skikkelig rettstat. Så effektive må vi være i vår moralske og økonomiske armod at samlebåndsprinsippet skal utprøves i domstolene - (det er jo ikke slik at det står om viktige avgjørelser - for føydaladelen, altså.) Presumptivt blir det slik fordi ingen kan jobben sin og alle pengene går i lommen på konsulenter, taleskrivere og andre oppvartere til eliten. En elite som tydeligvis er både fortapt i tåkeheimen og nedsnødd på samme tid.

The Enemies of Reason

The God Delusion

Zeitgeist

Addendum

Zeitgeist 3

On the trail of the Troika

Apartheid i USA

USA har lenge beveget seg mot å bli en politistat der statens voldsmonopol brukes for å beskytte enprosenten mot resten. Det er det egentlige apartheisystemet i USA. I tillegg er selvsagt enkelte folkegrupper stadig nederst på stigen. Lave lønninger og nulltoleranse i forhold til å motsette seg politiets svært rommelige fullmakter (helt i strid med prinsippene for opprettelsen av de forente stater), er to av de viktigste verktøyene for å opprettholde apartheidstaten. Eksisterende våpenforherligelse, godt underbygget av Hollywood og politiske pressgrupper, en i praksis økonomisk basert segregering og dermed skismer mellom raser, hjelper godt på. Ordensmakten er i stadig flere situasjoner en motpart i en saktegående borgerkrig for stadig flere.

At enprosenten tjener godt på at USA har den største fengselspopulasjonen i verden fordi fengselvesenet blir stadig mer privateid hjelper sikkert også på politikken på området. De fleste innsatte er i utgangspunktet fattige og ikke-voldelige. Forskjellen er at når de slipper ut er de enda fattigere, desillusjonerte og både mer voldelige og mer kriminelle enn før.

Av og til går det imidlertid galt for ordensmakten - som ved flere tilfeller har prøvd å gjøre det ulovlig å filme politiet i aksjon - et klart brudd på ytringsfrihet - og den totale ondskap blottlegges. 

Walter L. Scott blir skutt etter å ha stanset for en mindre trafikkforseelse. En ikke-fungerende baklykt. På etterskudd med barnebidrag på grunn av dårlig økonomi, og livredd for å havne i fengsel (en reell mulighet i apartheidstaten), prøver Scott å flykte. Han blir først forsøkt Taset. Av en eller annen grunn mislykkes politimannen Michael T. Slager med dette, og Scott flykter med ledningene etter seg. Han blir da skutt 8(!) ganger i ryggen, hvoretter politiet roper "hendene på ryggen" i etterkant. Deretter blir Scott satt håndjern på og politimannen Slager plasserer (planter) Taseren ved liket.

Det påstås fra flere tjenestemenn at det like etterpå ble forsøkt førstehjelp og livredning. Vitner og videofilm viser at så ikke er tilfelle. USA er det klareste eksempel på hvor galt det bærer av sted når psykopatene har makten. Den sinnsyke ape slår til igjen.

Edit: 9 prosent av amerikanere har våpentilgang og lider av «impulsive angry behaviour», impulsivt sinne. Dette er toppen av isberget. Som i mange andre land har USA en stor andel psykiske lidelser blant befolkningen. Dette er en alvorlig indikasjon på et samfunn som er blitt menneskets fiende. Slike skader på sinnet oppstår ikke av seg selv, men er et resultat av en menneskeskapt biotop som er direkte menneskefiendlig.

Revolusjonen

Revolusjonen har startet. For lenge siden. Men denne revolusjonen er en langsiktig, omfattende revolusjon som vil ta tid før dens dialektikks frø spirer fram.

Det handler om at folk har forstått at de ikke lenger har representanter. Ikke innen finansvesenet - som lever for seg selv. Ikke innen politikken - som lever for seg selv. Og ikke innenfor samfunnets regelverk - som ikke lenger er til for folket, men for de to førstnevnte maktfaktorer.

Ennå har folk ikke skjønt at det er nettopp mangelen på demokrati og illusjonen om folkestyre som er våpenet. Et våpen som de eksisterende maktfaktorer har skapt selv. Innenfor illusjonen.

Hvorfor lever ikke folk som de kan og vil? Hvorfor skal kommuner slås sammen til stadig større enheter? Hvorfor skal illusjonen av demokrati fjernes stadig lenger fra folket? Hvorfor skal de illusoriske pengene definere makt? Hvorfor skal nasjonalstaten dominere? Hvorfor skal globalismen dominere nasjonalstaten?

Cui prodest?

Ihvertfall ikke folket. Folket er fanget i illusjonen. Som de selv er med på å skape. Selvsagt godt hjulpet av skyggemestrene.

Hvorfor er folket forvirret? Det handler om begrensninger. Men siden vi ikke liker å bli fortalt våre egne begrensninger, fordi vi feilaktig tror en begrensning er en svakhet, fordi vi er for narsisissiske til å tåle å være svake - så velger vi heller en dikotomi, å overse at vårt verdensbilde inneholder gjensidig motstridende elementer.

En begrensning er ikke en svakhet. En bro som tåler 100 tonn, kan ikke bære 1000 tonn. Det er en begrensning. Svakheten oppstår først når vi unnlater å ta hensyn til virkeligheten, og kjører 1000 tonn over broen.

Mennesket har begrensninger. Illusjonistene bruker disse begrensningene til å skape illusjonen av svakhet. Og vi flokker til den trygghet som loves. Som møll mot lyset. Men vi opplever at også tryggheten er illusorisk.

En av menneskets begrensninger er at vi gjennom evolusjonen er tilpasset å leve i små enheter. I mindre grupper. Vi har uansett begrenset hukommelse og intelligens. Dunbars tall er et forsøk på å kvantifisere dette.

Dunbars tall, som er 150, representerer et teoretisk maksimalt antall individer som et sett mennesker kan opprettholde et sosialt forhold til, altså et forhold som inkluderer viten om hvem hver enkelt person er og hvilke sosiale forhold hver person har til de andre personene i gruppen. Grupper som er større enn dette trenger generelt mer restriktive lover, regler og normer for å være stabile.

Med andre ord - antropologien og sosiologien gir et klart svar på at de enheter vi idag har, og som vi faktisk er i ferd med å gjøre større - behøver suksessivt større kontroll for å fungere. Kontroll er motstykket til individuell frihet og egenart. Kontroll er i de som kontrollerers interesse - ikke de kontrollerte.

Med mindre man er en brisling og ønsker å følge flokken.

Mennesket bør organisere seg i mindre samfunn - små kommuner - men også større bykommuner. Selvsagt større enn 150 individer, men ikke større enn at alle Dunbar-mengder har en sjanse til å ha noen felles unioner (vi snakker mattespråk her!) Enhetene må styres av representanter folket kjenner. Og som kan stilles til ansvar. Enhver interaksjon og samhandling mellom slike enheter må være frivillig og konkurransen og mangfoldet dem imellom bør anses som positiv. En syntese av kapitalismens rovdyrmentalitet og kommunismens flokkmentalitet.

En kontrollerbar verden er det mennesket har mistet. vi kontrollerer ikke lenger vårt eget liv. Andre kontrollerer det for oss.

Globalistene har idag nesten umerkelig tatt kontroll over nasjonalstaten. Nasjonalstaten består ikke lenger av en samling lokalsamfunn. Nasjonalstaten er underlagt et lovverk totalt utenfor menneskelig forstand. Totalt utenfor individets påvirkning. Kontrollert av et byråkrati der ingen i systemet har kontroll og oversikt. Hvor ingen har ansvar. Og hvor systemet er blitt viktigere enn mennesket. Så skjøre er mennesket at vi har skapt en verden som vi trodde skulle være vår tjener, men som istedet gjorde oss til slaver.

Er det rart så mange føler seg fremmed i verden?

Løgn og bedrag - en føljetong

Statoil dropper klimaløfter for oljesandprosjekter. 

Statoil lovet å kutte CO2-utslippene fra oljesandproduksjonen med 40 prosent da selskapet kjøpte seg inn i oljesand i Canada i 2007. Men istedenfor kutt, har CO2-utslippene per fat olje økt med 20 prosent til 67 kilo i Statoils oljesandfelt.

Og nok en gang viser det seg at løgn og bedrag belønnes. Det er bedre å ta seg til rette og heller få tilgivelse - det er et mantra som går igjen i hele samfunnet. Og de store får alltid tilgivelse.

Det verste er at noen til og med tror at man prøvde å oppnå målene ...

Sannheten bak illusjonen er at oljesandprosjekter ikke gir verden en nettogevinst overhodet. Men når de priviligerte tjener penger er slike argumenter regnet som absurde.

Illusjonen.

Dagligvarehandelens illusjon

Dagligvarebransjens eiere tar ut milliardutbytte. Kompromissløse meninger synes ikke det er galt å tjene penger. Det er måten man tjener penger på som potensiellt kan være et problem. Spesiellt når hele samfunnet svindles med en gjennomtenkt, intelligent og kynisk løgn. En løgn som er så gjennomført at illusjonen er så god som perfekt.

Illusjonen er at norske bønder behøver subsidier. Selvsagt behøver de ikke det. De behøver at norske forbrukere betaler dem - gjennom daglivarehandelen som middelmann - nok til at det dekker faktiske utgifter og en "vanlig" fortjeneste. Men dagligvarehandelens syndikatvirksomhet har klart å spinne illusjonen om at matproduksjonen heller skal subsidieres. Slik kan kartellene kjøpe matvarer inn billigere, og forbrukeren - gjennom skatteseddelen - subsidierer i virkeligheten dagligvarebransjens bunnlinje. Smart.

Og så kan man tjene i begge ender, og illusjonen er komplett, fordi folk tror kartellene må ha overbetalte eiere for at de skal "gidde" å satse i bransjen.

Kapitalismen - deres egen gud - sier imidlertid at den som "ikke gidder" både skal og må utkonkurreres av de som gidder. Men kapitalister har aldri likt å spille etter egen regelbok. Snarere tvert imot.

Den magiske illusjonen er å få alle til å tro at tingenes tilstand er basert på "at slik er det bare", mens speil, røyk, villedning og fingerferdighet i virkeligheten skjuler det faktiske hendelsesforløp i den perfekte illusjon.

OmegaM

Harald Magnus snubler vol. 2

Sjefsøkonom Harald Magnus Andreassen mener fremdeles at boligskatt er en god idé. Han får - ikke uventet - støtte av sjeføkonom-kollega Steinar Juel. Nå  også med nye argumenter (egentlig gamle - dette er drøvtygget noen tiår av økonomene)  - vi skal ha danske tilstander. Det høres ikke så skremmende ut. Det er deilig å være norsk i Danmark vettu.

De har boligskatt - hvorfor ikke vi?

Alt annet er beskattet - hvorfor ikke beskatte mer?

Dette blir et nullsumspill, fordi formueskatt og lønnsbeskatning kan senkes.

Kompromissløse meninger mener økonomer bør beskattes minst 110 prosent. Det vil bety at de faktisk må betale for å jobbe. Men håpet er selvsagt at de emigrerer. Så slipper de å skade Norge mer.

I Danmark er det faktisk mulig å finne boliger til en million (eller mindre, hvis du tar til takke med et oppussingsobjekt)  et kvarter fra nærmeste by, noe som betyr at selv lavtlønnede har mulighet til å leve i egen bolig i nabolandet. I Norge vil tilsvarende boligskatt skvise lavtlønnede ut av de fleste områder der det faktisk finnes arbeid i noenlunde nærhet. Med mindre skattepolitikken fører til et totalt boligkrakk (noe økonomene IKKE ønsker), vil en økt boligskatt i Norge ha en meget sterk usosial profil. 

Men det er ikke det verste. Pengefolket har aldri brydd seg med slikt før, så slike argumenter er vel en ikke-sak for dem. Langt verre er det at landets økonomi faktisk er avhengig av å også legge forholdene til rette for at også lavtlønnede skal ha råd til å bo her - slik at blant annet Harald Magnus & Co. slipper å male huset og klippe plenen selv. Eller for å si det litt mindre flåsete - slik at samfunnet fungerer. Det er ikke noe mål å skape enda større ubalanse i bosetningsmønster med tilhørende pendlerkostnader og generellt sett dyrere drift av kongeriket.

Alt annet er beskattet. Ja. Og det er problemet. Norge har begått tre alvorlige feil som petro-stat. Liten satsing på infrastruktur - frislipp av millionlønninger som har utradert vår konkurranseevne - og en uhemmet beskatning som bidrar sterkt til å ødeleggedet siste del av det som måtte være vår rest-konkurranseevne.

Nullsumspill? Har staten noensinne klart å opprettholde slike løfter? Eksempel: Moms skulle redusere lønnsbeskatning. Skjedde dette, Harald? I begynnelsen het den: midlertidig omsetningsavgift til kriseformål. Når blir krisen over? Vi vet alle at folket har akseptert momsen som en like sikker lov som tyngekraften.

Skatter forsvinner aldri, og blir alltid større. Å tro på noe annet innebærer at man enten går på relativt tung medisin, subsidiært at man lever i en teoretisk oppkonstruert boble.

Sannheten, som Harald Magnus ikke forteller - er alt dette. Men også at hensikten med å øke andre skatter for å senke lønnsbeskatningen er todelt. Delvis for å skape illusjonen om at beskatningen ikke er så høy som den er. Det er lenge siden policy-makers forstod at en for høy direkte lønnsbeskatning har dårlige psykologiske effekter, mens en mengde sekundære skatter og avgifter demper denne effekten. Selv om folk betaler like mye skatt når det kommer til stykket. Med andre ord, man spinner illusjoner.

Hensikten med å beskatte "folk flest" (i.e. boligbeskatning i dette tilfelle), mens formueskatt og lønnsbeskatning skal reduseres er selvsagt at de som har mest fra før skal få enda mer.

Nå er det helt fair - synes Kompromissløse meninger - at noen tjener mer enn andre. Men det er meget unfair at systemet skal favorisere noen på bekostning av andre. At det forsøkes å gjøres gjennom en illusjon av rettferdighet gjør dette moralsk langt over grensen til det uakseptable. Skal et prinsipp gjelde i beskatning, må det gjelde at man ikke skal beskattes over evne. Den ukontrollerte veksten av regressive skatter og avgifter er direkte usosialt, umoralsk, og burde vært kriminalisert.

At økonomer som ligger helt på toppen av inntektsskalaen går for et slikt system er til deres egen fordel.

La gå, de er superegoister og kan ikke anses som uhildede "eksperter". Greit nok.

Men det er mye verre ernn som så. Oppskriften deres er faktisk bare en videreføring av et system som ikke har fungert. Vi har allerede et meget regressivt skatte/avgiftsregime. Dette skaper en masse ubalanse i samfunnet. Med andre ord - det er kanskje fornuftig å skatte økonomene så hardt at de flagger ut. Vi kan faktisk alle tjene på det!

Helt seriøst.

Legg til at Norge lenge har hatt en helt feilslått boligpolitikk, som økonomene ikke har forstått alvoret av - og vondt blir verre. Man fremstiller det som om boligprisene har økt som ledd i en naturlov som står utenfor politisk/økonomisk kontroll. Samtidig som man påstår at politisk/økonomisk kontroll faktisk kan gjøre en forskjell. Den illusjonen fungerer bare når folk flest er idioter.

Hva om økonomene angriper problemets kjerne? Nei, fordi man er en særinteresse som har en annen agenda. 

Da sosialdemokratene ble kastet i Sverige, var boligskatten sannsynligvis tungen på vektskålen. Nå er den svenske boligskatten omgjort. Den danske boligskatten er fortsatt meget høy, men også den felte antagelig en sosialdemokratisk regjering og resulterte i såkalt skattestopp. I tillegg hadde Danmark et boligkrakk som ville fått nordmenn til å gråte bittert av urettferdigheten og sparke økonomene. Hvis de skjønte sammenhengene...

I mellomtiden - før folk skjønner sammenhengene - må vi lytte til særinteresser med en agenda som ikke er til beste for Norge eller nordmenn. I virkelighetens verden - utenfor illusjonene - er det bare en ny økonomisk dreining - med Gode Penger - Ekte Penger - som kan utgjøre en reell forskjell. 

Staten og pengemakten er en uhellig allianse som bør smekkes på fingrene når de prøver å eie alt og alle. Fiat-monopolpengene, pengetrykking til eliten, og beskatning er deres beste verktøy.