Uavhengighet i samferdsel

Det har ikke blitt mange innleggene her i det siste, grunnet vinter som påvirker min allerede dårlige helse i negativ retning, og det faktum at jeg derfor rett og slett sjelden har overskudd. Jeg har imidlertid flere nye tema på lur, og håper ikke denne tørken skremmer bort mine fem faste lesere... ;)

Idag vil jeg imidlertid kommentere en sak som er udelt positiv - men som sikkert av mange vil bli sett på som negativ. Nemlig at kommunen Forsand gjør opprør mot myndighetenes administrasjonsmonopol - det såkalte demokratiske system, som i virkeligheten styres av en elitistisk yrkespolitikergruppe der tyngdepunktet i distriktet selvsagt ligger i Stavanger, og der avgjørelser stort sett tres nedover hodene på mindre kommuner. Samferdsel, kommunesammenslåinger, driftsmidler, alt styres sentralt - enten på stortinget, eller i den sentral-dominerte fylkeskommunen.

Og resultatet skremmer. Ikke har en råd til vedlikehold. Ikke har en råd til å beholde et fullverdig skoletilbud. Vann i svømmebassengene forsvinner. Kultursektoren salderes. Det serveres kun kald mat på eldresenter, og så videre og så videre.

Alt dette mens for eksempel Stavanger bader i kulturår og får nytt konserthus, og mens Oslo lever på resten av landet og får både Opera og ny hoppbakke og det ene med det andre. Snakker vi om misunnelse? Nei, vi snakker om at ressursene i samfunnet sentraliseres, og at mindre lokalsamfunn er påtvunget en standard fra sentralt hold, samtidig som ressurstildelingen også i praksis er bestemt sentralt. Vi kunne like gjerne lagt ned lokaldemokratiet - og det er kanskje også meningen? De mer sentraliserte maktmiljøer ville sikkert ikke sett på det som et problem. Da kunne de heller økt sin egen stadig voksende administrasjon og kuppet enda mer av felleskapets ressurser.

For ønsket fra sentrale hold er jo å slå sammen mindre kommuner mot deres egne ønsker. Målet er stadig mer sentralisering, og stadig mer maktkonsentrasjon.

Demokratiet har feilet. Avgjørelser blir tatt så langt ifra menneskene det gjelder, at sympati og medmenneskelighet ikke lenger spiller inn. Forståelsen for lokale forhold er heller ikke akkurat på topp. Mindre steder blir salderingsposter for maktapparatet. Og fordi en ikke får lov til å utvikle egne systemer i forhold til egne ressurser, blir makten flyttet fra lokalsamfunnet til storsamfunnet.

Vi har tidligere omtalt Ryfastprosjektet her, men oppsummerer kort.

Ny tunell til Strandalandet vil gi minst dobbel så høy pris som eksisterende fergetilbud

Tunell Espedal - Frafjord var bare et lokketilbud for å få Forsand med

Skoleungdom og pendlere blir nå nødt til å kjøre gjennom en lang og eksosfyllt tunell. Turister får ikke lenger se fjordene på vei inn

Busstilbudet skal holdes kunstig lavt for å sikre økonomien i prosjektet, som er avhengig av økt bilbruk

Alle konkurrerende tilbud, eksempelvis fergen mellom Oanes - Lauvik skal bort for å sikre økonomien i prosjektet

Svært mange får økt reisetid og -lengde under et slikt regime

Politikerene var for redde til å ta en folkeavstemming om prosjektet, selv om engasjementet for dette var stort

Saken har blitt behandlet på en slik måte at det kan synes som om politiske beslutningsprosesser går i vranglås når de først er startet. Et av hovedargumentene for prosjektet har vært at det ikke må stanses, fordi for mye arbeid allerede var lagt i det - til tross for en jevn stigning av kostnadsoverslag

Alle politikere som på forhånd lovte kostnader lik dagens fergetakst sitter igjen som enten bevisste løgnere eller som absolutt inkompetente og uten gangsyn

Vel, Forsands Ordfører Ole Tom Guse, har imidlertid forstått det. Selvsagt kan ikke Forsand kommune godta at deres eget samband til omverdenen blir erstattet bare med et fjernt Ryfast. Det vil i praksis isolere kommunen, og drastisk øke reisetid og kostnader for kommunens innbyggere. All bets are off - fordi den pakken Forsand initiellt godtok var en helt annen. Forsand ønsker nå å sikre fergetilbudet over Høgsfjorden, og det støtter jeg 100%. Selv om sentrale myndigheter selvsagt vil motarbeide et slikt forsøk med nebb og klør. Fordi det underminerer økonomien i Ryfast.

Men ennå har vi ikke et diktatur i Norge. Et kommunalt fergeselskap drevet i samarbeid mellom Forsand og Sandnes burde være liv laga. Og vil gi hele regionen et alternativt tilbud til tunell. I det hele tatt vil jeg påstå at å ha en eneste mulighet for kommunikasjon til et såpass stort geografisk område i Ryfylke må sies å være galskap. Men det er altså "nødvendig" for å sikre "storsamfunnets" interesser. Som blant annet går ut på at Ryfylkinger skal løse Stavangers behov for å bedre kommunikasjonen med Hundvåg.

Jeg har et tips til Forsand og Ole Tom Guse. Det er jo slik at all ny samferdsel i distriktet uansett er nær 100% egenfinansiert. Bompenger er jo dagens løsning - fordi vegpengene tydeligvis brukes til andre formål. Det betyr at en strengt tatt ikke har behov for å samarbeide med noen ytre myndigheter. Får en til en gunstig finansiering av tunell til Frafjord - eller enda bedre, bru over Høgsfjord - så er det bare å sette igang. Istedet for å kalkulere med storsamfunnets krav til effektivitet kan en bruke egne ressurser til å bygge lokalsamfunnene sterke. Bedre kommunikasjon til Gjesdal og Sandnes vil ikke akkurat svekke oss lokalt. Snarere tvert imot er dette meget gode investeringer, som gir langvarig og sikker nytteeffekt langt utover det enkelte kommuner så for seg ved å investere i pengekarusellen (Terra). Lokal planlegging og gjennomføring må i fremtiden erstatte den sentraliserte. Fordi enhver er sin egen lykkes smed - men sentrale myndigheter ser mer på de små som sine underleverandører av smedarbeider.

Husk at både Forsand og Strand var vesentlig rikere og viktigere områder i vår fortid enn Stavanger. Det skyldes egeninnsats - ikke underkastelse.

Tagget

Jeg er blitt tagget av Sigrun.

Reglene er som følger:

1. Du må linke til bloggen som tagget deg.
2. Lag en liste med seks (u)interessante ting om deg selv.
3. Tag fem andre bloggere, og la dem vite det ved å kommentere på deres blogg.

Joda, Sigrun har nok en viss peil på at jeg ikke nødvendigvis liker slikt. På en måte så føler jeg at mitt privatliv må skjermes noe, kanskje først og fremst fordi jeg nettopp velger å være samfunnskritisk og - ihvertfall slik jeg selv definerer det - kompromissløs. Jeg har bestemt meg for å alltid si det jeg mener - ingen fingre imellom.

Det er sikkert få andre som kunne fått meg til å være med på et slikt meme. Personlig synes jeg metablogging og koseprat i bloggmiljøet er "for de andre". Sigrun representerer imidlertid alt som er bra innen blogging. Ærlig, viktig, modig, og skrivekyndig. Så jeg innrømmer raskt at jeg føler meg beæret av hennes interesse.

Så - seks (u)interessante ting:

-Som barn ble jeg mobbet for å være en nerd som var flink på skolen. Det tok slutt fordi jeg banket opp "sjefsmobberen" etter en tid. Jeg var nemlig ingen fysisk svak nerd. Var det et "politisk korrekt valg"? Skolen gjorde ingenting. Det virket.

-Hadde ellers en lykkelig oppvekst, husker spesiellt besøkene til morfar og mormor på Jørpeland - de hadde en hage som var et eventyrland. Et epletre var romrakett og hadde plass til en hel gjeng romfarere. En blikkboks med hull var drivstofftank. Jordbæråkeren var tilnærmet endeløs. Og var stand in for ukjente planeter mer enn en gang.

-Jeg eier et replika viking sverd i fullverdig original stålkvalitet. Og kan bruke det.

-Jeg liker å gå på ski - men er så amatørmessig at det nesten er kriminellt.

-Trives godt i naturen. Helst på fjellet. Helst på sommeren. Men har også overlevd snøstorm. Varslet sådan. Jeg er ikke skvetten - subsidiert er jeg gal.

-Har studert historie, religion, filosofi, kriminologi, psykologi - er interessert i fortiana.

Følger ingen regler for reglenes skyld. Det gir en avslappet frihet. Så jeg tagger alle som ønsker det.

Fremtiden er geotermisk månelanding

Følgende innlegg er tatt inn i Stavanger Aftenblad, refusert i både VG og Dagbladet (ikke overraskende), og lagt ut på ABC Nyheter under rubrikken borgermeninger. Hensikten er å få frem for et større publikum at det eksisterer alternativer til dagens tafatte satsing på miljø. Min ærlige mening er at dagens regjering satser på festtaler og dårlige liksom-løsninger, noe som både på kort og lang sikt vil gi svært negative - og dyre - effekter for menigmann.

Fremtiden er geotermisk månelanding

Verden står overfor store problemstillinger både når det gjelder klima, miljø og energitilførsel som må løses, eller tas konsekvensene av innen kort tid.

Foreløpig har ingen av de iverksatte tiltakene gitt netto reduksjon av utslipp av klimagasser eller energibruk. Kanskje tiden for store ord er forbi, og tiden for handling er inne? Norge er et land med enorme energiressurser i forhold til folketall. Alikevel har vi i perioder hatt energimangel. Norge er i tillegg et land som snakker seg frem i miljøspørsmål.

Alikevel er 90% av vår energiproduksjon basert på fossile kilder. Mesteparten går til eksport. Vi investerer mindre i bærekraftig energi enn de fleste sammenliknbare land. Allikevel investeres det i hundremillionersklassen i nordsjøen. Hvert år. Korrigert for gjennomsnittstemperatur bruker vi mindre energi per capita enn gjennomsnittet i EU. Mesteparten av denne energien kommer fra CO2-frie og bærekraftige vannkraftverk. Alikevel er det fra politisk hold ønske om at vi skal finne alternativer.

Selv fordeler blir til ulemper i dagens paradigme. Selvmotsigelsene og avmakten står i kø. Et meme er at politikerne nok vil – men tør ikke – fordi de ikke vil få mandat av befolkningen. Til det kan det innvendes at de tiltak som til nå er innført sannsynligvis har liten oppslutning. Det er vel snarere på tross av folkemeningen at en har satset på avgifter, gasskraftverk som øker utslippene, og små investeringer til forskning og utvikling av alternative energikilder. Alle ser at dette ikke har effekt. Det vi trenger er et skikkelig løft, et paradigmeskifte, et Apolloprosjekt.

Den forespeilede ”månelandingen” i form av CO2 håndtering har vist seg å koste. Sannsynligvis mer enn det smaker. Logikken ved å først bygge forurensende gasskraftverk, for så å måtte bruke store ressurser på rensing når alternativ energi faktisk finnes, kan en stille spørsmålstegn ved. Fremtidsrettet er slik teknologi ihvertall ikke. Å pumpe CO2 tilbake i reservoarer skapt ved olje eller gassutvinning er uansett en teknologi som ikke kan implementeres uten at en faktisk har tilgang på slike reservoar. Kina er i dag i sterk vekst, og utslippene øker ukentlig.

Er det for eksempel naturlig å tro at Kina eller andre fremadstormende land noensinne vil ha kapasitet til å håndtere sitt CO2 på en slik måte? Selvsagt ikke. Og det er hva som skjer i større land som er av betydning. Om Norge skulle klare å ha et par gasskraftverk med rensing er i den store sammenheng irrelevant. Forskningsprosjektet BIG CO2 konkluderte nylig med at CO2 håndtering ville spille en svært liten rolle i fremtidige utslippskutt. Å kunne begeistres er en god egenskap, men fortrinnsvis bare når det er grunnlag for det. Vår norske ”månelanding” er i virkeligheten knapt en buddsjettferietur til Legoland.

Det vi trenger er åpenbart, men vanskelig å få øye på opp i oljerusen, som ennå ikke har gitt seg, selv om norsk produksjon faller, Norskehavets ressursestimat har blitt senket en rekke ganger og Peak Oil sannsynligvis allerede er nådd på verdensbasis. Å tro at fossilenergi er en evigvarende ressurs er det vel snart bare Helge Lund som makter. Et paradigmeskifte må komme før eller siden.

Mange land satser nå på Geotermisk energi. En MIT studie konkluderte i fjor med at geotermisk energi er meget lovende som fremtidens energikilde, både økologisk, økonomisk – og både på kort og lang sikt. Fremtiden er med andre ord allerede her. Nye boreteknikker, basert på spallasjon, boring ved hjelp av varme, er allerede utviklet, og lover betydelig raskere og billigere resultater enn tradisjonelle teknikker. Enhanced Geotermal Systems (EGS) eller Hot Dry Rock (HDR) brønner kan bygges ut over store deler av verden, inkludert Norge, og vil i prinsippet kunne erstatte all fossilenergi over tid. Slike systemer henter varmeenergi opp fra dype berglag, og kan drive turbiner for el-produksjon, i tillegg til fjernvarmeanlegg, ved at det pumpes ned vann, som varmes opp til damp flere kilometer under bakken. Alt går i et lukket system, og utslippene er null. Slike anlegg gir "baseload" elektrisitet, 24 timer i døgnet. Og er uavhengig av vær og vind, og derfor langt mer effektive enn vind- og solbasert energi.

Antallet slike systemer er bare begrenset av investeringsviljen, da bakkeanleggene og naturinngrepene er langt mindre enn for eksempel ved vannkraftutbygging. Anleggene kan plasseres nær industri eller befolkningssentra, noe som reduserer behovet for kostbare el-nett og reduserer tap under overføring. De initielle investeringer ved geotermiske anlegg kan sammenliknes med investeringene ved vannkraft, høye i utgangspunktet, men med små vedlikeholdskostnader, høy effektivitet og ingen kostnader til brennstoff. Skal Norge fremstå som en energinasjon i fremtiden, kan dette være veien å gå.

Alternativet er stagnasjon, eller satsing på mindre effektiv energiproduksjon med større naturinngrep og med store vedlikeholdskostnader. Vindmøller er for eksempel både store, behøves i stort antall, og gir ustabil produksjon, mens biodrivstoff konkurrerer med matproduksjon, er lite effektivt, og har allerede ført til ødeleggelse av verdifulle ressurser i utviklingsland. Atomkraft er både dyrt og gir uoversiktlige fremtidige miljøproblemer i form av avfall. Solenergi virker bare på dagtid, og er uansett best egnet i mer solrike strøk.

Norge opplevde en boom når vi bygget ut vår vannkraft. Oljå var en like stor revolusjon, selv om den skapte store miljøproblemer og var en ikke-fornybar ressurs. Vi trenger i dag en ny revolusjon, et nytt paradigmeskifte. De nødvendige investeringene vil selvsagt være store i utgangspunktet, men slike store investeringer har vi tatt på oss før. I stedet for å se problemer, må vi se muligheter. Vi må tørre å nok en gang ha visjoner. At slike visjoner vil kunne sikre fremtiden, samtidig som de løser vår tids største problem, utslippene av klimagasser, må ses på som en bonus. Vi eksporterer i dag store mengder energi i form av olje, gass og elektrisk kraft.

Europa vil også i fremtiden være nettoimportør av energi. Geotermisk energi gir oss muligheten til å slå mange fluer i en smekk. Vi kan bidra til å løse klimaproblemene, vi kan fase inn en ny næring som kan erstatte oljeindustrien som ubønnhørlig vil måtte reduseres i takt med fallende produksjon, vi kan sikre egen forsyning av bærekraftig energi, sikre egen industri, og vi kan fase inn større salg av ren el-kraft til Europa i takt med at olje- og gassproduksjonen synker. Dette bør være vår månelanding – vårt Apollo-prosjekt.