Suksess! Eller ikke...

Flere ganger har Kompromissløse meninger påpekt at avgifter ikke kan løse klima- eller miljøproblem alene. Kun når et alternativ eksisterer kan bruk vris fra et bruk til et annet. Kroneksempelet er den enestående suksessen myndighetene i Norge hadde med omlegging fra bensinbiler til dieselbiler.

Langt på vei beviser dette premisset. Hvis et alternativ finnes og det bevisst blir kommunisert at dette ønskes tatt i bruk kombinert med økonomiske incentiver - så får en effekt.

Dessverre er denne suksessen med dieselbiler også miljøsakens største fiasko. Dieselbiler var et feilspor fant man ut etter å ha lurt flertallet til å kjøpe nettopp dieselbil.

Denne situasjonen viser to problemstillinger:

Myndighetene handler uten å ha en gjennomtenkt strategi. Klare valg basert på fakta og realisme finnes ikke. Føleri og politisk ryggmargstenkning dominerer.

Befolkningen føler derfor i økende grad at miljøpolitikk ikke gir mening, og det er derfor nytteløst å støtte myndighetenes politikk. Konsekvensen er business as usual.


Jeg skal påpeke en annet moment - som muligens kan anses å være basert på konspirasjonsteori - men som i virkeligheten er basert på hva som er realistisk innenfor dagens energiregime.

Det vil uansett bli nødvendig å begrense forbruket av diesel fordi det på verdensbasis begynner å bli press på nettopp denne ressursen. Diesel brukes innen transport, agregater og som fyringsolje. To millioner hjem og offentlige bygninger - inkludert skoler og sykehus - måtte rasjonere bruken av fyringsolje i Storbritannia i 2010 - som et eksempel. Økningen i dieselbruk verden over har bragt en ubalanse i forbruket av fossilenergi. Og skal man først bruke diesel, må man også bruke bensin. Dette er begge produkter fra samme raffineringsprosess, og det er ingen fordeler i å redusere forbruket av et produkt fremfor et annet.

Tvert imot er den eneste fornuftige bruk av disse produktene en balanse basert på det naturlige forhold i produksjonen. Økonomisk sett vil derfor forbruket måtte balanseres ut - uavhengig av politisk ønsketenkning.

Og kanskje dette har gått opp for de politiske "planleggere"?

Uavhengig av dette er de signaler som nå kommer om å forby dieselbiler om vinteren nok basert på korrekt kunnskap, men har alikevel den effekt at menigmann himler med øynene og tenker at miljøvern er det reneste galemattias.

Og det er korrekt. Dagens miljøpolitikk er nettopp det. Virkeligheten er at å skifte ut en bilpark tar i overkant av 10 år, det er verken økonomisk- eller miljømessig lønnsomhet i å kassere en generasjon kjøretøyer uavhengig av type.

Politikere med beina plantet i virkelighetens verden innser at en må betale for feil en gjør, men at dette ikke fungerer ved å frasi seg ansvar. Så enkelt er det ikke. Samferdselspolitikken er en vits. Kollektivtrafikken i Norge er langt dårligere enn vanlig europeisk standard, utskiftningstakten av bilparken er kunstig lav på grunn av et feilslått avgiftsregime, og å flikke på dette ved å justere avgifter gir et nullsumspill.

Vi kan leke oss med slike tiltak lenge, men vi har strengt tatt ikke tid til det.

Så får vi bare leve med at miljøpolitikken i Norge hadde vært bedre uten at det faktisk hadde blitt FØRT noen miljøpolitikk.

Det sier igrunnen alt.

Stø kurs!

Verden har gassen i bånn og stø kurs mot fire graders temperaturendring innen slutten av vårt århundre. Buttons med "2 graders mål" på politikeres jakkeslag hjalp ikke.

Forunderlig nok for en rase mennesker som tror virkeligheten kan definiseres ved politisk avstemning. Mindre forunderlig for mennesker som ikke lever i en psykose.

Jeg skal ikke kommentere de pågående klimaforhandlingene, det er irrelevant, akkurat som selve forhandlingene er irrelevante. Jeg skal istedet påpeke HVORFOR forhandlingene er irrelevante og hvorfor de vil forbli det inntil klimaforandringene blir så alvorlige at folket i de rike land vil lynsje enhver politiker som ikke tar affære.

Item: Den viktigste økonomiske industri i verden er energibransjen. Uten denne stanser den industrialiserte verden opp, forbrukersamfunnet blir umulig, og kun naturlig økologisk landbrukssamfunn kan eksistere. Denne bransjen er per idag en multibilliard industri som i all hovedsak (80%) baserer seg på fossilenergi.

Item: Mesteparten av verdens kapital er investert i dette energiregimet.

Item: Allerede investert kapital må gi avkastning over lengre tid, ellers kollapser det økonomiske system av tyngen av feilinvesteringer.

I tillegg kan nevnes at politikere selvsagt helst ikke vil redusere vekst i samfunnet fordi folk flest ønsker velstanden fossiløkonomien har gitt verden. Presset for å kontinuere denne er derfor stort, og går nå over i annen fase av fossiløkonomien som består i å gå over til tjæresand, gasshydrater og selvsagt mer kull. Presset mot denne utviklingen er per idag langt større enn presset mot utvikling av fornybar energi.

Overgang til fornybar energi betyr IKKE fornybar energi i TILLEGG til fossilenergi. Dermed er til alt overmål dagens satsing på dette område irrelevant i forhold til et energiregimeskifte. Vi får tilleggsenergi istedet for et energibytte. Bare ved å pålegge en del fossilenergi (for eksempel et oljefelt) å bli "fredet" og istedet bygge ut samme mengde energiekvivalenter ved fornybar energi oppnås resultater. Dette skjer ikke uten å begrense fossilbransjens vekst med tvang.

Innen 2100 vil det være så store konsekvenser av klimaforandringer at land som Norge for eksempel må påberegne seg å bli selvforsynte med mat, og prisene på livsnødvendigheter vil stige drastisk. Store deler av verden vil oppleve sultkatastrofer. Det vil bli kamp om ressurser og flere samfunn vil kollapse.

Politikere som ikke håndterer situasjonen vil ha kort levetid - ihvertfall på tinget. Men det vil være for sent fordi vi styrer mot en konsentrasjon av CO2 ekvivalenter i atmosfæren nær 1000 ppm, og det tar naturen en million år eller deromkring å stabilisere slike verdier. I mellomtiden vil en ny biologisk æra utvikles - en som ikke nødvendigvis er dominert av patterdyr.

Til tross for dette har vi altså ikke stort annet valg innenfor vårt nåværende økonomiske regime enn stø kurs.

Velkommen etter!

Norges Forskningsråd har endelig fått øynene opp for at geotermisk varme er fremtidens energi.

- "Geotermisk varme er noe som kan utvinnes og nyttiggjøres overalt. Vi tror at det kommer til å spille en viktig rolle i verdens fremtidige grønne energimiks ..."

Velkommen etter.

24 millioner er dog latterlig. En symbolsk investering i fornybar energi som i virkeligheten antyder at vi aldeles ikke ønsker å komme i mål med dette på en stund. Var dette alvorlig ment kunne man da i det minste investere like mye som man gjør på skitten fossilenergi. Med andre ord i størrelsesorden 100 - 130 milliarder - per år. Samtlige politiske partier, muligens med unntak av Frp (som liker å definere sin egen fantasivirkelighet), aksepterer jo at klimatrusselen truer vår sivilisasjon, så alvoret mangler jo ikke.

Men det er klart, å faktisk GJØRE noe ville true petrostaten Norge. Og tidligere olje- og energiminister Terje Riis-Johansen avslørte uansett allerede i 2010 at milliardene Norge sprøyter inn i Amazonasfondet åpner markedet der for norsk oljevirksomhet. Så da så. Vi har jo egentlig valgt side. Petro-siden.

En tilsvarende satsing på geotermi som på symbolpolitikken i Amazonas ville dessuten avsløre det latterlige i for eksempel det å bedrive karbonfangst eller å bruke gass som "miljøvennlig" alternativ. Det er i virkeligheten å kaste gode penger etter dårlige når nullutslippsscenarier er innen rekkevidde.

Så - mens løsningen ligger snublende nær, reiser de folkevalgte heller på pratekonferanser med innlagt safari. Sånn går no ihvertfall dagan ...

Filtrert virkelighet?

Symbolpolitikken rakner

Norge faller som en sten på listen over land som oppfyller sine klimamål.

Dette er ikke overraskende. For Norge er et land der regjeringen bruker en milliard på PR, og politiske kommentatorer har forstått at symbolpolitikk generellt er blitt viktigere.

"Kommunikasjonsrådgivere er blitt et redskap for den politiske ledelsen. Dette henger sammen med hvordan politikken har endret seg. Symbolpolitikk spiller en stadig større rolle. Det å synes i mediene og svare på ting i mediene er blitt like viktig som å få ting gjort," sier professor Sigurd Allern eksempelvis.

Dette gjelder altså ikke bare klimapolitikk. Å ha gode "saker" og gode "vendinger" er altså blitt viktigere enn å oppnå noe rent generellt. Som forklarer behovet for stadige symbolske reformer, og manglende visjoner for reell forandring.

Ikke på noe område kommer dette klarere frem enn i klimapolitikken. Fordi den kan måles direkte. Man kan diskutere i det vide og brede om norsk skole "egentlig" er god, selv om den resultatsmessig leverer dårlig sammenliknet med de fleste sammenliknbare land. Vi kan jo forkludre debatten med at norsk skole leverer "trygghet" og "likhet", eller at "sosial kompetanse" er like viktig som kunnskap.

Og så kan vi i neste øyeblikk finne på å si at Norge i fremtiden skal leve av kunnskap. Uten at noen har klart dette før uten å faktisk HA kunnskap - og å kunne GJØRE noe med kunnskapen.

Men i klimapolitikken er vi uansett sinker. Hvordan vi enn snur det så er vi - og vil vi for all overskuelig fremtid - være klimasinker. Rett og slett fordi vi har tatt valget å satse på fossilbransjen, olje og gass, delvis kull (Svalbard) - og i fremtiden er det garantert at vi vil utnytte forekomster av metanhydrater. Dette er et veivalg vi allerede har tatt ved å bevisst kjøre en fullskala oljeøkonomi på bekostning av alt annet. Det er det eneste vi kan. Og omstilling blir ikke lett.

Derfor vil omstilling aldri komme. Intet norsk parti vil noensinne vinne et valg ved å si at vi skal kutte i vår velstand og heller begynne å slite for pengene.

Selv om begrepet penger i seg selv er misforstått. Inntektene fra fossilbransjen skaper i seg selv ingen verdier utenom de vi kan importere. Og slik import går på bekostning av egen verdiskapning. Men det vil vi leve med så lenge kjøpekraften øker nettopp på grunn av billig import.

At billig import om en generasjon er ikke-eksisterende på grunn av den økonomiske utviklingen i blant annet Kina tar vi ved neste korsvei. Og at stadig økende klimaproblemer vil redusere overskuddet tilgjengelig på verdensmarkedet velger vi også å se bort ifra. Og kynisk sett er det jo smart. Fordi den generasjon som IDAG sitter i smørfatet kan le hele veien til banken og overlate regningen til neste generasjon.

Selv planene for neste generasjon er ren symbolpolitikk. Innenlands produksjon - inkludert innen pleie og omsorg - blir stadig dyrere nettopp på grunn av oljeøkonomiens prisdrivende effekt. Billig import balanseres ved høyere kostnader på alle områder i Norge. Alt man ikke kan importere forfaller derfor i mangel på ressurser.

Slik er pengenes illusoriske makt.

Og i et slikt system kan man neppe klandre politikere for å bedrive symbolpolitikk. Det er den eneste mulige politikk. Veivalgene er allerede tatt. Og barna har ikke stemmerett, så ingen kan fortelle våre konger at de sprader omkring i nettoen onanerende som bavianer i troen på egen fortreffelighet.

Utviklingen er allerede i gang. Mens pensjoner kuttes for den gemene hop, så skjermes politikernes gullpensjoner. Symbolpolitikk gjelder ikke for makta selv.

Internasjonalt lever makta også godt. Klimakatastrofer kan de få skjermes for enn så lenge. Resten av røkla kan uansett få symbolpolitikk. Det har jo fønka bra i alle år. Og selv om det rakner i alle ender, er populus - folket - lette å lure. Igjen. Og igjen.