Lånekassen gjør om på egne regler for lån og stipend for å hjelpe terrorofrene etter 22. juli-tragedien.
Dette er flott. Lover og regler er ikke alltid tilpasset enhver tenkelig situasjon, og når spesielle forhold krever det, bør regelverket vurderes, og om nødvendig forandres. Dessverre ser dette ut til å bare gjelde i enkelte tilfeller. Det finnes verdige og uverdige borgere.
Jeg tok det opprinnelig for gitt at dette nye opplegget - der man lemper for krav for individuell dokumentering - i fremtiden skal gjelde alle. Imidlertid tyder lite på nettopp det - man snakker om "denne gruppen" (terrorofre) - og begår med andre ord den kardinalfeil å lage et apartheidregelverk. En gruppe får særfordeler. Det er utilgivelig i et land som påstår at alle har lik verdi.
På den annen side, vet vi jo godt at det ikke fungerer slik. Politikk idag handler om å fordele særrettigheter, ikke lage universelle regelverk.
Tygg på den ... Det er nemlig slik det er. Samfunnet er en eneste stor kamparena der prinsippet ikke er - og aldri har vært - rettferdighet og likhet for loven - men et spørsmål om hvordan rettigheter (og plikter) skal fordeles.
Med andre ord - man er altså ennå på nivå med føydalsamfunnet. Riktignok kan man si at man idag er mer avhengig av å ha flertall og aksept i befolkningen for det man gjør. Men i virkeligheten fungerte også føydalsamfunnet slik - noe diverse bondeopprør og revolusjoner viser. Makta er alltid avhengig av underkastelse. Den største forskjell er at idag er "opprøret" institusjonalisert ved valg. Noe som selvsagt avdemper maktovergrep - men som også avdemper kritikk. For "makta" har et maktgrunnlag å vise til uavhengig av religion og sedvane. Dette maktgrunnlaget er ofte mer illusorisk enn man skulle tro.
Eksempel: Ved kommunevalget i Strand i år fikk Ap et brakvalg på grunn av at de gikk imot tunellprosjektet Ryfast. Til tross for meningsmålinger som viser flertall MOT prosjektet i befolkningen, stablet tilhengerpartiene opp et ad hoc samarbeid som gav dem ordfører og deklamerte at det egentlig derfor var et flertall FOR Ryfast. Virkeligheten er tydeligvis relativ. Og dermed er folkeavstemning om Ryfast sannsynligvis blokkert nok en gang, og folkeviljen er i beste fall en kuriositet opp i all politikken.
Det er flott at Lånekassen tar psykiske problemer på alvor. Det er mindre bra at regelverket blir satt til side for en bestemt gruppe. Jeg ser ingen grunn til at sykdom skal straffes hardere for andre grupper i samfunnet. Vi skal støtte ofrene fra Utøya. Men vi bør også støtte andre i vanskelige situasjoner.
Eksempel: Flere hundre oljearbeidere har fått yrkesskader. Selv om det etter mange års kamp er funnet sammenheng mellom sykdom og eksponering for en rekke kjemiske substanser, insisterer myndighetene på at hver sak må dokumenteres individuellt. Altså skal ingen presedens eksistere, og helsevesenet oppfører seg i praksis som om disse syke menneskene er paria.
Også kabinansatte og piloter sliter nå med å få gjennomslag for skader påført av turbin- og hydraulikkoljer. I likhet med det som må ha fortont seg som en Quijotisk kamp mot vindmøller for blant annet tannlegeassistenter (kvikksølv), steinhuggere (steinstøv) og frisører (diverse kjemikalier). Man kunne også meget godt ta med krigsseilerne, som ikke akkurat fikk forståelse for psykiske lidelser etter krigen - det samme gjelder krigsveteraner idag. Og ansatte i helsevesenet burde også nevnes - for myndighetene har uttalt at slitasjeskader for disse ikke er å anse som yrkesskader i det hele tatt - fordi man må anta at dette er å anse som forventet i et slikt yrke! For en ansvarsfraskrivelse. For en skammelig begrepssjonglering!
Det finnes verdige og uverdige borgere. Og bare noen få grupper er tydeligvis verdige også etter at de er blitt syke.
Nå skulle man tro at det per idag - med stor satsing på HMS - foregikk et stort arbeid for å begrense yrkesskader. Og at dette arbeidet gav frukter. Intet er lengre fra sannheten. Ifølge International Labour Organization (publisert i BMJ 2011, 43:d5863): "Although the number of fatal work related accidents worldwide continues to fall, more people are dying from work related diseases". Dette er en internasjonal trend. Man fokuserer på ulykker - som er lette å dokumentere - men makter ikke å dempe skader fra langtidspåvirkning, blant annet av kjemikalier.
Dette overrasker meg ikke. Jeg har selv blitt syk på grunn av kjemisk overeksponering av hydraulikkdamp (meget beslektet med det ansatte i flyselskape nå kjemper for å få akseptert) - men Haukeland sykehus leste kun produsentens eget datablad (!), der det heter at oljen vanskelig fordamper.
Dog fordamper den nok til å gi dokumentert irritasjon av slimhinner og opphovning! Det ulogiske i en slik vurdering ser dog ikke ut til å affisere mennesker som tydeligvis er for høyt utdannede til å bruke eget vett.
Selv om en meget stor andel av menneskelig vitenskap (og kunnskap) faktisk er empirisk - blir dette oversett der myndighetene ønsker å forholde seg til den kunnskap som de velger å tro på/har fordel av. Og empiriske data blir avvist inntil de ikke lenger kan feies under teppet. Ofte tar dette tiår.
Det finnes verdige og uverdige borgere.
I virkeligheten dreier det seg om en systemsvikt, og den utålelige situasjonen at man i praksis faktisk systematisk deler borgere inn i de verdige og de uverdige.
Så var det dette med et regelverk som per definisjon gjør forskjell på mennesker. Her har jeg lyst til å sitere F.A. Hayek:
"Nothing distinguishes more clearly conditions in a free country from those in a country under arbitrary government than the observance in the former of the great principles known as the Rule of Law."
"..under the Rule of Law the government is prevented from stultifying individual efforts by ad hoc action."
Imens opplever vi en stadig økende grad av utstøting fra arbeidslivet. Og istedet for å gå til røttene av problemstillingen, florerer de enkle og de fordomsfulle løsningene. Det er kanskje det mest skammelige av alt.
Det mest oppsiktsvekkende er dog at vi mennesker i stadig større grad ser ut til å akseptere at livet skal være et rotterace der reglene defineres i samarbeid mellom særinteressene - både politisk, forvaltningsmessig og på arbeidsgiversiden. Så hjernevasket er vi blitt at vi tror det "skal være slik".
Dette er flott. Lover og regler er ikke alltid tilpasset enhver tenkelig situasjon, og når spesielle forhold krever det, bør regelverket vurderes, og om nødvendig forandres. Dessverre ser dette ut til å bare gjelde i enkelte tilfeller. Det finnes verdige og uverdige borgere.
Jeg tok det opprinnelig for gitt at dette nye opplegget - der man lemper for krav for individuell dokumentering - i fremtiden skal gjelde alle. Imidlertid tyder lite på nettopp det - man snakker om "denne gruppen" (terrorofre) - og begår med andre ord den kardinalfeil å lage et apartheidregelverk. En gruppe får særfordeler. Det er utilgivelig i et land som påstår at alle har lik verdi.
På den annen side, vet vi jo godt at det ikke fungerer slik. Politikk idag handler om å fordele særrettigheter, ikke lage universelle regelverk.
Tygg på den ... Det er nemlig slik det er. Samfunnet er en eneste stor kamparena der prinsippet ikke er - og aldri har vært - rettferdighet og likhet for loven - men et spørsmål om hvordan rettigheter (og plikter) skal fordeles.
Med andre ord - man er altså ennå på nivå med føydalsamfunnet. Riktignok kan man si at man idag er mer avhengig av å ha flertall og aksept i befolkningen for det man gjør. Men i virkeligheten fungerte også føydalsamfunnet slik - noe diverse bondeopprør og revolusjoner viser. Makta er alltid avhengig av underkastelse. Den største forskjell er at idag er "opprøret" institusjonalisert ved valg. Noe som selvsagt avdemper maktovergrep - men som også avdemper kritikk. For "makta" har et maktgrunnlag å vise til uavhengig av religion og sedvane. Dette maktgrunnlaget er ofte mer illusorisk enn man skulle tro.
Eksempel: Ved kommunevalget i Strand i år fikk Ap et brakvalg på grunn av at de gikk imot tunellprosjektet Ryfast. Til tross for meningsmålinger som viser flertall MOT prosjektet i befolkningen, stablet tilhengerpartiene opp et ad hoc samarbeid som gav dem ordfører og deklamerte at det egentlig derfor var et flertall FOR Ryfast. Virkeligheten er tydeligvis relativ. Og dermed er folkeavstemning om Ryfast sannsynligvis blokkert nok en gang, og folkeviljen er i beste fall en kuriositet opp i all politikken.
Det er flott at Lånekassen tar psykiske problemer på alvor. Det er mindre bra at regelverket blir satt til side for en bestemt gruppe. Jeg ser ingen grunn til at sykdom skal straffes hardere for andre grupper i samfunnet. Vi skal støtte ofrene fra Utøya. Men vi bør også støtte andre i vanskelige situasjoner.
Eksempel: Flere hundre oljearbeidere har fått yrkesskader. Selv om det etter mange års kamp er funnet sammenheng mellom sykdom og eksponering for en rekke kjemiske substanser, insisterer myndighetene på at hver sak må dokumenteres individuellt. Altså skal ingen presedens eksistere, og helsevesenet oppfører seg i praksis som om disse syke menneskene er paria.
Også kabinansatte og piloter sliter nå med å få gjennomslag for skader påført av turbin- og hydraulikkoljer. I likhet med det som må ha fortont seg som en Quijotisk kamp mot vindmøller for blant annet tannlegeassistenter (kvikksølv), steinhuggere (steinstøv) og frisører (diverse kjemikalier). Man kunne også meget godt ta med krigsseilerne, som ikke akkurat fikk forståelse for psykiske lidelser etter krigen - det samme gjelder krigsveteraner idag. Og ansatte i helsevesenet burde også nevnes - for myndighetene har uttalt at slitasjeskader for disse ikke er å anse som yrkesskader i det hele tatt - fordi man må anta at dette er å anse som forventet i et slikt yrke! For en ansvarsfraskrivelse. For en skammelig begrepssjonglering!
Det finnes verdige og uverdige borgere. Og bare noen få grupper er tydeligvis verdige også etter at de er blitt syke.
Nå skulle man tro at det per idag - med stor satsing på HMS - foregikk et stort arbeid for å begrense yrkesskader. Og at dette arbeidet gav frukter. Intet er lengre fra sannheten. Ifølge International Labour Organization (publisert i BMJ 2011, 43:d5863): "Although the number of fatal work related accidents worldwide continues to fall, more people are dying from work related diseases". Dette er en internasjonal trend. Man fokuserer på ulykker - som er lette å dokumentere - men makter ikke å dempe skader fra langtidspåvirkning, blant annet av kjemikalier.
Dette overrasker meg ikke. Jeg har selv blitt syk på grunn av kjemisk overeksponering av hydraulikkdamp (meget beslektet med det ansatte i flyselskape nå kjemper for å få akseptert) - men Haukeland sykehus leste kun produsentens eget datablad (!), der det heter at oljen vanskelig fordamper.
Dog fordamper den nok til å gi dokumentert irritasjon av slimhinner og opphovning! Det ulogiske i en slik vurdering ser dog ikke ut til å affisere mennesker som tydeligvis er for høyt utdannede til å bruke eget vett.
Selv om en meget stor andel av menneskelig vitenskap (og kunnskap) faktisk er empirisk - blir dette oversett der myndighetene ønsker å forholde seg til den kunnskap som de velger å tro på/har fordel av. Og empiriske data blir avvist inntil de ikke lenger kan feies under teppet. Ofte tar dette tiår.
Det finnes verdige og uverdige borgere.
I virkeligheten dreier det seg om en systemsvikt, og den utålelige situasjonen at man i praksis faktisk systematisk deler borgere inn i de verdige og de uverdige.
Så var det dette med et regelverk som per definisjon gjør forskjell på mennesker. Her har jeg lyst til å sitere F.A. Hayek:
"Nothing distinguishes more clearly conditions in a free country from those in a country under arbitrary government than the observance in the former of the great principles known as the Rule of Law."
"..under the Rule of Law the government is prevented from stultifying individual efforts by ad hoc action."
Imens opplever vi en stadig økende grad av utstøting fra arbeidslivet. Og istedet for å gå til røttene av problemstillingen, florerer de enkle og de fordomsfulle løsningene. Det er kanskje det mest skammelige av alt.
Det mest oppsiktsvekkende er dog at vi mennesker i stadig større grad ser ut til å akseptere at livet skal være et rotterace der reglene defineres i samarbeid mellom særinteressene - både politisk, forvaltningsmessig og på arbeidsgiversiden. Så hjernevasket er vi blitt at vi tror det "skal være slik".
