Revolusjonen

Revolusjonen har startet. For lenge siden. Men denne revolusjonen er en langsiktig, omfattende revolusjon som vil ta tid før dens dialektikks frø spirer fram.

Det handler om at folk har forstått at de ikke lenger har representanter. Ikke innen finansvesenet - som lever for seg selv. Ikke innen politikken - som lever for seg selv. Og ikke innenfor samfunnets regelverk - som ikke lenger er til for folket, men for de to førstnevnte maktfaktorer.

Ennå har folk ikke skjønt at det er nettopp mangelen på demokrati og illusjonen om folkestyre som er våpenet. Et våpen som de eksisterende maktfaktorer har skapt selv. Innenfor illusjonen.

Hvorfor lever ikke folk som de kan og vil? Hvorfor skal kommuner slås sammen til stadig større enheter? Hvorfor skal illusjonen av demokrati fjernes stadig lenger fra folket? Hvorfor skal de illusoriske pengene definere makt? Hvorfor skal nasjonalstaten dominere? Hvorfor skal globalismen dominere nasjonalstaten?

Cui prodest?

Ihvertfall ikke folket. Folket er fanget i illusjonen. Som de selv er med på å skape. Selvsagt godt hjulpet av skyggemestrene.

Hvorfor er folket forvirret? Det handler om begrensninger. Men siden vi ikke liker å bli fortalt våre egne begrensninger, fordi vi feilaktig tror en begrensning er en svakhet, fordi vi er for narsisissiske til å tåle å være svake - så velger vi heller en dikotomi, å overse at vårt verdensbilde inneholder gjensidig motstridende elementer.

En begrensning er ikke en svakhet. En bro som tåler 100 tonn, kan ikke bære 1000 tonn. Det er en begrensning. Svakheten oppstår først når vi unnlater å ta hensyn til virkeligheten, og kjører 1000 tonn over broen.

Mennesket har begrensninger. Illusjonistene bruker disse begrensningene til å skape illusjonen av svakhet. Og vi flokker til den trygghet som loves. Som møll mot lyset. Men vi opplever at også tryggheten er illusorisk.

En av menneskets begrensninger er at vi gjennom evolusjonen er tilpasset å leve i små enheter. I mindre grupper. Vi har uansett begrenset hukommelse og intelligens. Dunbars tall er et forsøk på å kvantifisere dette.

Dunbars tall, som er 150, representerer et teoretisk maksimalt antall individer som et sett mennesker kan opprettholde et sosialt forhold til, altså et forhold som inkluderer viten om hvem hver enkelt person er og hvilke sosiale forhold hver person har til de andre personene i gruppen. Grupper som er større enn dette trenger generelt mer restriktive lover, regler og normer for å være stabile.

Med andre ord - antropologien og sosiologien gir et klart svar på at de enheter vi idag har, og som vi faktisk er i ferd med å gjøre større - behøver suksessivt større kontroll for å fungere. Kontroll er motstykket til individuell frihet og egenart. Kontroll er i de som kontrollerers interesse - ikke de kontrollerte.

Med mindre man er en brisling og ønsker å følge flokken.

Mennesket bør organisere seg i mindre samfunn - små kommuner - men også større bykommuner. Selvsagt større enn 150 individer, men ikke større enn at alle Dunbar-mengder har en sjanse til å ha noen felles unioner (vi snakker mattespråk her!) Enhetene må styres av representanter folket kjenner. Og som kan stilles til ansvar. Enhver interaksjon og samhandling mellom slike enheter må være frivillig og konkurransen og mangfoldet dem imellom bør anses som positiv. En syntese av kapitalismens rovdyrmentalitet og kommunismens flokkmentalitet.

En kontrollerbar verden er det mennesket har mistet. vi kontrollerer ikke lenger vårt eget liv. Andre kontrollerer det for oss.

Globalistene har idag nesten umerkelig tatt kontroll over nasjonalstaten. Nasjonalstaten består ikke lenger av en samling lokalsamfunn. Nasjonalstaten er underlagt et lovverk totalt utenfor menneskelig forstand. Totalt utenfor individets påvirkning. Kontrollert av et byråkrati der ingen i systemet har kontroll og oversikt. Hvor ingen har ansvar. Og hvor systemet er blitt viktigere enn mennesket. Så skjøre er mennesket at vi har skapt en verden som vi trodde skulle være vår tjener, men som istedet gjorde oss til slaver.

Er det rart så mange føler seg fremmed i verden?