Kompromissløse meninger: Mennesket i vekst

Arten Homo Sapiens var ikke alltid klodens dominerende dyr. Vi var sågar nesten ved å bli utryddet for omkring 70 000 år siden, da det antas at den menneskelige populasjonen var nede i så få som 1000 individer. Noen genetiske studier indikerer sågar at antall barnebærende par kan ha vært så lavt som 40.

Årsaken var gigantvulkanen Toba på Sumatra, som spydde ut en støvsky stor nok til å skygge for solen i seks år, spre et opptil 6 centimeter dypt lag med aske. Det tok mennesket 1000 år å reise seg.

Siden har vi bare hatt en ting i hodet. Vekst.

For først og fremst, til tross for at vi kanskje ikke liker å se det fra det perspektivet, har mennesket hatt suksess med å vokse. I antall. Og siden svartedauden omtrent har vi hatt en ukontrollert, nesten pervers vekst.

Vi liker helst å se det slik at vi har hatt andre typer vekst. Blant annet i vitenskap, i teknologi, i medisin, i levealder, etc. Men først og fremst har vi avlet. Ustoppelig. Uten kontroll. Ansporet av stort sett samtlige overtroiske religioner og kulturhistoriske memer, uten den ringeste logiske tanke for konsekvensene.

Vi er nå snart 7,5 milliarder mennesker og veier samlet 340194277000 kilo. Merkelig måte å se det på - vekt? Poenget er at jorden bare kan fø på en begrenset mengde biologisk liv. Vi veier nå over 100 ganger mer enn noe annen større dyreart noensinne har veid totalt sett i jordens historie. Og vi fortsetter å vokse. Antakelig stanser vi ikke før vi når 9 milliarder. Og så ... Det vet vi ikke, annet enn at noe må gi seg. Naturen - eller oss.

Og det blir ikke naturen, for å si det slik. Vi er ikke guder hevet over de fysiske lovene.

Desto større vi er, desto hardere vil vi falle.

Dette er en sannhet vi ikke er i nærheten av å ta inn over oss. Hva gjør vi? Jo, i sindige Norge synger vi Kumbaja og ser mot havet. Eller noe slikt. Vi tror vi er så ansvarlige når vi tror vi har svaret:

Etterhvert som befolkningen øker, forventes det at havet må levere opptil 50 prosent [opp fra 3] av det klodens innbyggere spiser. Det betyr:

Mye mer oppdrett, også på «ukjente» arter.
Økt høsting av de arter som finnes, blant annet bitte små krill, tang og tare.
Vi må foredle de marine ressursene sånn at viktige næringsstoffer når frem til dem som trenger dem.
Forvaltningen må bedres, og enigheten mellom kystnasjoner må økes.
Etikken blant dem som høster og industrien må økes, utkast av fisk som fiskerne ikke vil beholde, og tyvfiske, må opphøre.

Mer av jordens biomasse skal omdannes til mennesker. Det er det dette betyr. Og ikke-bærekraftig oppdrett skal det bli mer av. Det betyr i klartekst mindre biomasse i havet. Verden fungerer nemlig etter fysiske lover, et balansert regnskap, ikke menneskelig mytologi.

Og vi har mistet gangsynet for lenge siden. Om vi noensinne hadde det. Som er lite trolig, så låst inne i vårt overforenklede verdensbilde vi er. Fanget. I vår egen avmakt. Vi nekter å innse faktum.

At vi snart har saget over grenen vi sitter på.

Og det haster! Det må handling til.

Istedet vokser vi.

I vår virkelighetsfjerne illusjon tror vi at vi stadig har nok plass, og at bare naturen viker litt til, så vil det nok gå bra. Sannheten er at stadig mindre områder er frie for mennesker, selv et ikon som Serengeti er i ferd med å forsvinne.

Men la oss ikke bekymre oss. Right? Politikerne har kontrollen, bare de får skape litt mer vekst. Right?

Det finnes bare en løsning. Sett med politiske briller. Avgift på barn. Det løser alt.