Dieseltåke

I Oslo arbeides det med å forby dieselbiler. 

Forslaget kan potensiellt koste samfunnet milliarder, om ikke kollektivtilbudet i slike perioder strekker til. Kompromissløse meninger mener man begynner i feil ende og bedriver symbolpolitikk. Pengene renner ut på dilldall i kongeriket, men skikkelig kollektivtransport har vi til nå ikke tatt oss råd til. Ansvaret for betydelig bruk av privatbil må derfor påligge myndighetene.

Uten transportsektoren stanser Norge

At man i en tid da landet behøver drahjelp for å komme seg opp av petrostatens dype selvgravde økonomiske hull - først og fremst skapt av et høykostsamfunn som ødelegger vår konkurranseevne - stadig opplever at myndighetene tilsynelatende jobber med å øke, ikke redusere, samfunnets driftsutgifter - må dette anses som på grensen til økonomisk galskap. I beste fall et resultat av forvirring og manglende oversikt over virkeligheten.

Viktigere, og langt mer juridisk alvorlig (det er tross alt ikke ulovlig å være idiot), strider forslaget mot opptil flere punkter i Grunnloven (Kompromissløse meningers kommentarer i kursiv).

§ 97.

Ingen lov må gis tilbakevirkende kraft.

Herunder legges til grunn at alminnelige lover skal og må være i denne paragrafens ånd, og lovlige handlinger (inkludert kjøp av bil) kan ikke med tilbakevirkende kraft gjøres ulovlige. Å gjøre bruk av lovlig kjøpt bil på offentlig vei ulovlig er i høyeste grad en slik praksis.

 § 98.

Alle er like for loven.

Intet menneske må utsettes for usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling.

Det må anses å være en uforholdsmessig forskjellsbehandling å med tilbakevirkende kraft gjøre en betydelig kapitalinvestering som en bil er (delvis på grunn av meget høye avgifter) ulovlig å bruke og dermed redusere bilens verdi betraktelig. Dette innebærer en betydelig økonomisk forskjellsbehandling, forverret i skjerpende retning av at tidligere regjeringer har anbefalt nettopp dieselbil som miljøtiltak! Slik forskjellsbehandling rammer også sterkt usosialt, da det er de mest bemidlede som har størst mulighet til å bytte bil, eventuellt kjøpe sterkt subsidierte "miljøbiler",

§ 106.

Enhver som oppholder seg lovlig i riket, kan fritt bevege seg innenfor rikets grenser og velge sitt bosted der.

Ingen kan nektes å forlate riket med mindre det er nødvendig av hensyn til en effektiv rettsforfølgelse eller for avtjening av verneplikt. Norske statsborgere kan ikke nektes adgang til riket.

Å fritt bevege seg i riket kan ikke tolkes dithen at lovlig kjøpte biler kan være forbudt på offentlig vei i enkelte områder, eller at bruksområder begrenses arbitrært og med tilbakevirkende kraft. Bompengeringer der det ikke finnes alternative kjørselsveier rammes forøvrig også av denne paragrafen.

§ 113.

Myndighetenes inngrep overfor den enkelte må ha grunnlag i lov.

Ingen lov kan stå over Grunnloven, ei heller kan en lov være i strid med Grunnlovens prinsipper. I den grad lover strider med Grunnloven, må de av ansvarlige borgere anses som ugyldige, selv om de er vedtatt på vanlig måte. Slike lover kan kun gis gyldighet ved grunnlovsendring. 

Ainsi donc, nous y voilà!

På den annen side er det lenge siden folkets representanter forstod at det var begrensninger på deres makt. Og enda lenger siden folket forstod at de egentlig aldri har hatt særlig større makt enn å stemme inn de medlemmer av det politiske aristokrati som påstås å være deres representanter, men som bestemmes fullt og helt av det nevnte politiske aristokrati. En nøye partipolitisk selektert gruppe som lever langt utenfor det virkelige liv, godt skjermet økonomisk og boende i sin selvkreerte illusjon, samtidig spinnende nye illusjoner for plebeierne. 

Som sedvanlig bukker og neier i ærefrykt for sine herskere. Eller?

Addendum: Kompromissløse meninger registrerer at Kongeriket Norges Grunnlov gitt i riks- forsamlingen på Eidsvoll den 17. mai 1814, slik den lyder etter senere endringer, senest stortingsvedtak av 27. mai 2014, har tatt bort setningen "Pinligt forhør må ikke finne sted" i § 96. Fant man i 2014 at det var nødvendig å åpne for muligheten for tortur under forhør i kongeriket? Var det prioritert å forandre denne begrensning? Hvor var debatten? Hva var motivet?