Krig i System!

I Norge har man troen på myndighetsoppnevnte eksperter og System. Med stor S. Et eksempel som er blitt aktuellt nå, da vi nylig husket 9. april 1940, er Eitinger-rapporten fra 1998. Eller Innstilling fra Rikstrygdeverkets arbeidsgruppe om praktisering av årsakskravet i hovedlovene om krigspensjonering.

Som interessant nok ble utarbeidet da alle som omfattes var omkring 70 år eller eldre. Eller døde. For vi forhaster oss ikke, vi nordbaggar. Vi har is i magen. Ihvertfall når det gjelder menigmann. Pensjonene til "London regjeringen" var både rommelige og klar umiddelbart. Det skulle da også for pokker bare mangle. Det er forskjell på folk.

Instillingen ble utarbeidet av folk som neppe har opplevd større slit i livet. Priviligerte som de har vært, godt innenfor overklassen, som statens toppfolk er. Med puter under armene, med andre ord. Men millimeterpresisjon for sliterne må forutsettes som nødvendig. Selv om samfunnets elite må svi av noen millioner for å få det til.

Hovedsaklig handler det om at man i Norge dengang - i 1998 - faktisk hadde tatt inn over seg at såkalte "senvirkninger" faktisk kunne ramme mennesker som deltok i krig. De gamle grekerne oppfattet dette i 490 f.Kr, da Herodot beskrev dette. USA anerkjente at en tiendel av mobiliserte soldater utviklet psykiske lidelser under annen verdenskrig.

Lovene krever årsakssammenheng mellom krigstjenesten/-påkjenningene og den sykdomstilstand det søkes erstatning for. Da handler det ikke om en analyse foretatt av behandlende lege, der krigsdeltakelse kan dokumenteres og eventuelle senvirkninger kan knyttes til det faktiske individs diagnose. Nei. Det er for enkelt. For medmenneskelig.Vi må ha et System. Et system der fremmede "eksperter" kan få lov å definere på arbitrært vis hva som skal være akseptert - hva som myndighetene kan godta for at en skal kunne ha lov til å ha blitt skadd eller syk.

Jeg skal her oppsummere noen punkter som viser den forakt som overklassen har for almuen i Norge, og hvordan fine ord  og System fremsettes som Lov - dog helt uten forankring i menneskelighet eller fokus på virkelighetens verden. At instillingen var ment å lette på regelverket for godkjenning av krigspensjoner og trygd etter norsk krigstjeneste er ingen formildende omstendighet, da det bare fremkommer så altfor klart at forholdene var verre tidligere. Da våre helter (krigsdeltakere) behøvde hjelpen og anerkjennelsen.

Arbeidsgruppen har konsentrert seg om å finne fram til grupper av krigsdeltakere og fanger, og vurdert sannsynligheten for senskader for den enkelte gruppen.

Selvsagt. For all del, ikke forvirr oss med individuelle skjebner! Det skal være mulig å falle mellom stolene i Norge. Så godt liker vi stolleken.

Bergkompaniets (Bergkompani 2) tjeneste i Finnmark foregikk hovedsakelig i et område som var forlatt av tyskerne, og risikoen for direkte konfrontasjon med fienden var derfor relativt lav. Dette gjelder imidlertid ikke den del av avdelingen som deltok i patruljevirksomhet med sikte på kamp, rekognosering m.m.

Arbeidsgruppen har, blant annet på denne bakgrunn, ikke funnet å kunne godta 2. bergkompani i Finnmark en bloc ut fra generell presumsjon for årsakssammenheng.

Det forutsettes at tjenesten i Finnmark fant sted i hele tidsrommet fra avdelingen ankom til Norge i første del av november 1944 til krigens slutt. 

Som fører til at om du ikke var med i hele tidsrommet - så bør du faen meg ikke kunne ha blitt syk. Her er det vel heller arbeidsgruppens vurdering som er syk!

En del nordmenn som tjenestegjorde i Storbritannia, opplevde den tyske bombingen av byene på kysten av England og Wales, spesielt luftangrepene på London, som en belastning. I henhold til undersøkelser utført i England under krigen, er det funnet følgende risikofaktorer for utvikling av nervøse plager som følge av slik bombing:

• det å ha vært begravet i ruiner i relativt lang tid (mer enn én time)
  
• tap av hjem, eller det at mennesker som stod en nær, er blitt drept i samme angrep
  
• ytterst dødsnære opplevelser.
  

Så hvis du bare var begravet i ruiner i en halvtime, har du ingen grunn til å bli traumatisert! Det tar nøyaktig en time, har norske eksperter bestemt. Kanskje fordi de selv etter en time fikk det for seg at det nå var på tide med kaffe og snitter.

 ... i løpet av den perioden på ca 20 år loven har vært praktisert, nødvendigvis har nedfelt seg retningslinjer slik at det for visse grupper med ensartet påkjenning, kan være naturlig å tale om "objektive kriterier". Som eksempler kan nevnes fangenskap i Tyskland av seks måneders varighet   eller mer, og deltakelse i det norske kommandokompaniet på kontinentet 1944-45.

Fem måneder i fangeskap i Tyskland? Ikke godkjent. Du skal tåle seks!

For at denne kategorien av sjøfolk  (Hjemmeseilerne) skal kunne oppnå rett til ytelser fra krigspensjoneringen, må de etter sivilloven enten ha vært utsatt for krigsulykke (torpedering, minesprengning o l) eller - etter 1951-loven - ha hatt minst seks måneders fartstid og ha vært utsatt for usedvanlig hard påkjenning.

Excuse me, bare fem måneders fartstid? Du er ikke syk. Det tar seks måneder. Trust me, I'm the doctor.

I Nord-Norge var nøytralitetsvernet bedre utbygd, og beredskapsstyrkene der hadde ved krigsutbruddet opptil to-tre måneders øvelse bak seg.

Øvd? Ikke syk.

Varigheten er en viktig indikator ved bedømmelsen av krigspåkjenningers styrke rent generelt. I og med at felttoget i Norge hadde en maksimal varighet av ca to måneder, kan det forhold at kampene i Nord-Norge varte over dobbelt så lenge som kampene de fleste steder i Sør-Norge derfor ikke i seg selv være utslagsgivende. Forskjellen i varighet av kampene i nord og sør oppveies dessuten av andre forhold ved felttogets art, bl a forutsetninger med hensyn til utdannelse, muligheten for ordnet mobilisering og forløpet av selve krigføringen.

Varigheten er viktig indikator. Men ikke i Nord-Norge? Åja - de hadde øvd ... Norge som eneste nasjon klarte å øve soldatene godt nok til å takle krig uten senskader. Presumptivt.

I Sør-Norge ble operasjonens karakter for en stor del bestemt av tyskerne. Felttoget fikk her preg av en sammenhengende retrett. Soldatene i Sør-Norge hadde også noe mindre utdannelse og samtrening enn hva tilfellet var nordpå. Dette førte til at de norske avdelingene her etter omstendighetene ble stilt overfor relativt større krav når de stod overfor fienden.

I Nord-Norge (nord for Narvik) var det den norske og allierte militærledelsen som bestemte forløpet av krigsbegivenhetene. Avdelingene her var relativt bra samtrente, og under den offensiven som ble iverksatt, tilfredsstilte soldatene stort sett de krav som ble stilt til dem, og det til tross for at kampene på fjellplatået mellom Gratangen og Narvik innebar operasjoner av stor og økende vanskelighetsgrad.

Som sagt, i Nord hadde en øvd. Soldatene tilfredstilte (stort sett) de krav som ble stilt til dem, dog ikke kravene for krigspensjon. Drit i at det i nord faktisk ble utkjempet harde slag, og at tyskerne stod klar til å evakuere via Sverige, bare forhindret av at den norske regjeringen i sin usselhet kapitulerte til tross for fremgangen til de allierte styrkene. Norge var det eneste landet i 2. verdenskrig som kapitulerte mens de vant (selv om vi i ettertid påstod at vi egentlig aldri kapitulerte, til tross for dokumenter som viser det motsatte). Østlandet var jo tapt, og resten er bare røkkel for våre folkevalgte, det har vi jo forstått etterhvert - regjeringen følte vel de hadde tapt da de krysset sinsenkrysset - men det er en digresjon.

Poenget blir interessant nok at fordi man i nord hadde fremgang, og førte angrepskrig på egne premisser, så trekker dette altså i retning av å ikke innvilge rett til krigspensjon. Dette er typisk norsk offentlig logikk.

De fleste som deltar aktivt i en krigssituasjon vil trolig oppfatte påkjenningene som store, hvilket de selvfølgelig også er i relasjon til en normal tilværelse i fredstid. Når vi i det etterfølgende bruker uttrykk som små, moderate, minimale, relativt små eller lignende ved beskrivelsen av enkelte avdelingers påkjenninger, er det ikke noe forsøk på å bagatellisere belastningene, langt mindre noe ønske om å underkjenne den enkeltes innsats eller kampvilje.

For all del. Det handler bare om å kunne si at noen ikke tilfredstiller de arbitrære krav til å ha lov til å ha blitt syk. Hva med å la vurderingen følge individet og dets faktiske historie? Har man lest "Intet nytt fra vestfronten"? Det skrivebordsgeneralene mener er ingenting kan inneholde personlige tragedier for hvermannsen.

For godkjennelse på disse premisser mener arbeidsgruppen følgende kriterier må være til stede:

• Avdelingen har hatt meget store tap, dvs antall drepte eller alvorlig sårede må ha vært fem prosent eller mer.
  
• Avdelingen har vært involvert i nærkamp av betydelig intensitet og varighet.
  
• Avdelingen har vært utsatt for langvarig (dvs flere døgns) tjeneste uten søvn og hvile ("blodslit").
  
• Avdelingen har vært utsatt for langvarig bombing.
  
• Underordnet personell har opplevet å ha blitt latt i stikken av befalet, men har likevel fortsatt å kjempe.
  
• Avdelingen har vært utsatt for andre sterke belastninger, f eks synet av uvanlig mange drepte/sårede, fluktpreget retrett, påtvunget passivitet, terrorhandlinger etc.
  

Arbeidsgruppen er av den oppfatning at det ikke er grunnlag for å godkjenne nervøse lidelser etter militærloven ut fra generell presumsjon for psykiske senvirkninger uten at disse kriteriene er til stede. Vanligvis vil en måtte kreve at flere av kriteriene er oppfylt.

Fire prosent tap? Du er faen meg ikke syk, din slabbedask. Ingen nærkamp? Ditto. Fikk du nok søvn? Hva klager du på? Ble du bare bombet en gang? Prøver du å snylte på staten, ditt svin? Har overklassen forlatt deg (befalet)? - ja da er alt greit. Vi vet at allmuen behøver ledelse. Påtvunget passivitet er også dritt. Var du i non-stop kamp og øvd, så trekker det ikke i din favør, nei. Ikke det at noe skortet på din innsats - vi forventer bare at alle gir og gir og gir. Dog ikke vi. Vi gir ikke ved dørene!

Igjen, hva med å heller holde kjeft og la den enkeltes sykdomsbilde tale for seg? Slike ting er faktisk så individuelle at arbeidsgruppens vrøvl i virkeligheten har null nytteverdi. Bortsett fra at Systemet sviver og millionene ruller ut til statens håndtlangere. Mer snitter?

Når det gjelder de ekstraordinært oppsatte avdelingene i Telemark, spesielt avdelingene i Vinjesvingen og infanteribataljonen på Rjukan, var disse for det første i virksomhet over en viss tid, og for det annet var de i kamp. Imidlertid dreide dette seg om mindre sammenstøt med et meget lite antall falne og sårede. Noen påkjenninger ut over det moderate er det ikke grunn til å anta at disse avdelingene var utsatt for.

Ble dine beste venner drept av de stygge tyskerne?  For oss betyr det ingenting vettu, vi teller bare de store tallene.

På Jæren forsøkte Rogaland IR nr 8 å holde tyskerne stangen ved aktiv krigføring, og Rogalands-bataljonen I/IR 8 var utsatt for en god del påkjenninger under kampene i dette området, som endte i Gloppedalsura 23. april. Belastningene har likevel ikke ligget på det nivå som kreves for godkjennelse ut fra alminnelig presumsjon.

Fra wikipedia: Den 22. april 1940 angrep tyske styrker Gloppedalsura^. Her fungerte de store steinblokkene som en naturlig festning for de norske forsvarerne. De første trefningene skjedde cirka klokken 9 om morgenen. Tyskerne angrep både på bakken og med fly, og kampene fortsatte helt til et kraftig tysk angrep klokken 19. Kvelden dagen etter tok tyskerene seg over fjellet og falt styrkene i ryggen. Major Brandt ble skutt, overgav seg og døde et par dager senere. Oberst Spørck kapitulerte samme kveld. 

Tallene på tyske falne varierer fra 44 til 29 alt etter kilde. Eller hvordan man regner. Noen var kanskje ikke "kvalifisert" døde. Georg Pettersen fra Oslo falt uansett på norsk side. I kamp for en fjellur langt hjemmefra, han gav alt for Norge. Det kunne ha blitt lagt til at den individuelle soldat ellers ikke ble utsatt for psykisk skade. Ifølge norske eksperter. Trygge i sine komitéer og i sine overprivigilerte liv og bedugget av egen viktighet ser de ikke at belastningene kunne være på "det nivå som kreves". Uten at de nedvurderer innsatsen, altså ...

Det er blitt pekt på at krigspensjoneringslovene representerer en æresforpliktelse fra samfunnets side. - Slik loven er formulert, er retten til krigspensjon imidlertid ikke direkte knyttet til størrelsen av krigsinnsats eller graden av krigspåkjenning.

Fortvil ikke, den norske stat har ingen ære ... Der formuleres lover til Systemets gavn. Og jeg som trodde at det nettopp var graden av krigspåkjenning som spilte inn i  sannsynligheten for eksempelvis post-traumatisk stressyndrom. Jeg kan ha tatt feil. For virkeligheten spiller ingen rolle i myndighetenes vurderinger og disposisjoner.

Dernest vil det i mange tilfeller, når krigshendelsene kommer på avstand, bli vanskelig å rekonstruere et eksakt eller endog tilnærmet riktig hendelsesforløp for de begivenhetene som skal ha funnet sted. Dette er neppe i noe omfang av betydning uttrykk for hva som er blitt kalt interesserelatert erindringsforskyvning, men beror som regel på ganske alminnelig sviktende hukommelse hos søkeren, undertiden med årene også en tendens til dramatisering av begivenhetene. Sviktende hukommelse eller feilerindring kan også gjøre seg gjeldende hos komparenter eller andre som ellers kunne ha bidratt med opplysninger av betydning for bedømmelsen.

Du lyver ikke - du husker bare ikke helt klart ...

Systemet aksepterer ikke individuell sykdom med individuell begrunnelse. Årsakskrav har ingenting med krigsinnsats eller påkjenning å gjøre. Det er bare det at Norge på generellt grunnlag ikke anerkjenner krigsinnsats. Det forventer Systemet at oppofres som en selvfølgelighet. Frustrert over at din sykdom ikke faller inn under de godkjente krav? Fortvil ikke, du er snart død.

Og slik går nå dagan. Om hundre år kan vi sikkert godkjenne at alle burde vært behandlet skikkelig. Men det er da, ikke nå.  Systemet arbeider sent, men rettferdig. Tilslutt.