Illusjonen av at samfunnet styres demokratisk - altså av en stats borgere - er nyttig for de virkelige maktmiljøer. Og resultatet av denne illusjonen er at de enkelte samfunn i mindre og mindre grad styrer sin egen skjebne. Denne avmakten koker i befolkningen, men finner selvsagt ingen aksept i eksisterende maktmiljøer.
Demokrati er blant annet avhengig av at samfunnets infrastruktur bygges og leveres på oppdrag av borgerne. Det skjer ikke idag.
Når de mange småsamfunn som en stat består av ikke lenger har kontroll over egen infrastruktur, vil storkapitalen - enten den er privat eller statskapitalistisk - skape illusjonen av at utviklingen er gitt ut i fra forhold som er ukontrollerbare for nettopp det lokale.
Et godt eksempel er elektrisitetsforsyningen. Her brukes illusjonisme verdig en David Copperfield til å gi skylden for en akselererende prisspiral på høyt forbruk og lite nedbør. Siste nyhet i dette regimet er vinterpriser også på sommeren. Under trussel om energikrise.
Sannheten er at uavhengig av situasjon vil storkapitalen søke å maksimere sin inntjening basert på å kontrollere forsyningsituasjonen. Pris avhenger av tilbud og etterspørsel. Etterspørselen kan lett manipuleres til uendelig ved å definere andre land som kundebase, og tilbudsdelen blir i en slik situasjon aldri stor nok uavhengig av kraftutbygging. Produksjon justeres slik at pris og inntjening blir maksimal. Målet er aldri effektivitet eller samfunnsøkonomi.
Enhver kapitalistisk operasjon har incentiver for å oppnå en akseptert monopol eller kartellsituasjon for dermed å maksimere profitt.
Av denne naturgitte situasjon kan utledes at infrastruktur bør eies og bestilles av brukerne. Norsk kraftproduksjon er et slikt eksempel. Tilgjengelige ressurser er basert på landets vassdrag, en ressurs som er like smart å gi bort til kapitalistiske interesser som luften vi puster.
Slike ressurser bør kontrolleres kollektivt.
I libertariansk terminologi er privat eiendom definert som frukten av ens arbeid. Naturressurser er aldri frukten av noens arbeid. Alikevel gis de bort gjennom statlige konsesjoner. Dette er en etterlevning fra føydalsamfunnet. Kun retten til å bruke slike ressurser bør gis bort - fortrinnsvis av de lokale demokratiske myndigheter.
Tanken om at alt land er eiet av staten er i prinsipp en aksept av føydalsamfunnet. Tanken om at staten kan gi bort rettigheter til kapitalistiske formål er også en aksept av føydalsamfunnet.
Og i en slik situasjon er det naturlig å kunne stille krav gjennom konsesjonen. Et slikt krav kan - og bør - være forsyningssikkerhet. Et annet krav bør være at siden noens bruk av naturressurser eksluderer alle andre fra å benytte disse ressursene - bør uttak av overskudd fra slike ressurser være beskattet. Legg merke til at et slikt prinsipp ikke vil gjelde land brukt til boligformål, plass i seg selv er ingen knapp ressurs. Å beskatte områder uavhengig av profitt er nok en gang utslag av føydalsamfunnet - maktens rett til å kreve leie basert på en aksept av at staten eier alt og alle. Prinsippet om skatt for bruk av rene naturressurser er basert - ikke på eiendomsrett - men på fordelen av å benytte ressurser ekslusivt.
Samfunnets maktbase bør derfor i større grad være lokal. Ingen lokalpolitiker ville kunne overleve ved å gi bort bruken av lokale ressurser gratis. Sentraliserte myndigheter har imidlertid store incentiver til å oppnå og bruke føydale rettigheter.
Det er slik situasjonen er idag. Landets vannkraftressurser er gitt bort uten krav om leveringssikkerhet og det er åpnet for rene kartellvirksomheter. Basert på en de facto aksept av føydale prinsipper.
At denne situasjonen støttes og kontrolleres av overnasjonale såkalte demokratiske politiske miljø (les Stortinget) er bare en del av illusjonen av demokrati og en påminnelse om at staten i et føydalsystem er alliert med alle andre føydalherrer. Ja, et føydalsystem er sågar tuftet nettopp på et slikt avhengighetsforhold.
"The widow is gathering nettles for her children's dinner; a perfumed seigneur, delicately lounging in the Oeil de Boeuf, hath an alchemy whereby he will extract the third nettle and call it rent." --Carlyle
"Landlords grow richer in their sleep, without working, risking, or economizing. The increase in the value of land, arising as it does from the efforts of an entire community, should belong to the community and not to the individual who might hold title." --John Stewart Mill
"AFTER conquest and confiscation have been effected, and the State set up, its first concern is with the land.... In its capacity as ultimate landlord, the State distributes the land among its beneficiaries on its own terms." --Albert J. Nock, Our Enemy the State
Demokrati er blant annet avhengig av at samfunnets infrastruktur bygges og leveres på oppdrag av borgerne. Det skjer ikke idag.
Når de mange småsamfunn som en stat består av ikke lenger har kontroll over egen infrastruktur, vil storkapitalen - enten den er privat eller statskapitalistisk - skape illusjonen av at utviklingen er gitt ut i fra forhold som er ukontrollerbare for nettopp det lokale.
Et godt eksempel er elektrisitetsforsyningen. Her brukes illusjonisme verdig en David Copperfield til å gi skylden for en akselererende prisspiral på høyt forbruk og lite nedbør. Siste nyhet i dette regimet er vinterpriser også på sommeren. Under trussel om energikrise.
Sannheten er at uavhengig av situasjon vil storkapitalen søke å maksimere sin inntjening basert på å kontrollere forsyningsituasjonen. Pris avhenger av tilbud og etterspørsel. Etterspørselen kan lett manipuleres til uendelig ved å definere andre land som kundebase, og tilbudsdelen blir i en slik situasjon aldri stor nok uavhengig av kraftutbygging. Produksjon justeres slik at pris og inntjening blir maksimal. Målet er aldri effektivitet eller samfunnsøkonomi.
Enhver kapitalistisk operasjon har incentiver for å oppnå en akseptert monopol eller kartellsituasjon for dermed å maksimere profitt.
Av denne naturgitte situasjon kan utledes at infrastruktur bør eies og bestilles av brukerne. Norsk kraftproduksjon er et slikt eksempel. Tilgjengelige ressurser er basert på landets vassdrag, en ressurs som er like smart å gi bort til kapitalistiske interesser som luften vi puster.
Slike ressurser bør kontrolleres kollektivt.
I libertariansk terminologi er privat eiendom definert som frukten av ens arbeid. Naturressurser er aldri frukten av noens arbeid. Alikevel gis de bort gjennom statlige konsesjoner. Dette er en etterlevning fra føydalsamfunnet. Kun retten til å bruke slike ressurser bør gis bort - fortrinnsvis av de lokale demokratiske myndigheter.
Tanken om at alt land er eiet av staten er i prinsipp en aksept av føydalsamfunnet. Tanken om at staten kan gi bort rettigheter til kapitalistiske formål er også en aksept av føydalsamfunnet.
Og i en slik situasjon er det naturlig å kunne stille krav gjennom konsesjonen. Et slikt krav kan - og bør - være forsyningssikkerhet. Et annet krav bør være at siden noens bruk av naturressurser eksluderer alle andre fra å benytte disse ressursene - bør uttak av overskudd fra slike ressurser være beskattet. Legg merke til at et slikt prinsipp ikke vil gjelde land brukt til boligformål, plass i seg selv er ingen knapp ressurs. Å beskatte områder uavhengig av profitt er nok en gang utslag av føydalsamfunnet - maktens rett til å kreve leie basert på en aksept av at staten eier alt og alle. Prinsippet om skatt for bruk av rene naturressurser er basert - ikke på eiendomsrett - men på fordelen av å benytte ressurser ekslusivt.
Samfunnets maktbase bør derfor i større grad være lokal. Ingen lokalpolitiker ville kunne overleve ved å gi bort bruken av lokale ressurser gratis. Sentraliserte myndigheter har imidlertid store incentiver til å oppnå og bruke føydale rettigheter.
Det er slik situasjonen er idag. Landets vannkraftressurser er gitt bort uten krav om leveringssikkerhet og det er åpnet for rene kartellvirksomheter. Basert på en de facto aksept av føydale prinsipper.
At denne situasjonen støttes og kontrolleres av overnasjonale såkalte demokratiske politiske miljø (les Stortinget) er bare en del av illusjonen av demokrati og en påminnelse om at staten i et føydalsystem er alliert med alle andre føydalherrer. Ja, et føydalsystem er sågar tuftet nettopp på et slikt avhengighetsforhold.
"The widow is gathering nettles for her children's dinner; a perfumed seigneur, delicately lounging in the Oeil de Boeuf, hath an alchemy whereby he will extract the third nettle and call it rent." --Carlyle
"Landlords grow richer in their sleep, without working, risking, or economizing. The increase in the value of land, arising as it does from the efforts of an entire community, should belong to the community and not to the individual who might hold title." --John Stewart Mill
"AFTER conquest and confiscation have been effected, and the State set up, its first concern is with the land.... In its capacity as ultimate landlord, the State distributes the land among its beneficiaries on its own terms." --Albert J. Nock, Our Enemy the State
5 kommentarer:
Apropos føydalsamfunn: Nå skal "vesten" (les oljelobbyen) tvangsprivatisere oljemarkedet i Libya med militærmakt.
Har henvist til denne artikkel i egen blogg.
Canute,
Slike maktkamper forsvinner ikke før ressurser er utenfor føydal kontroll. For verdenssamfunnet fungerer selvsagt også som et føydalsystem idag. Ihvertfall er det flere føydale wannabees. Olje, gass og kullressurser vil alltid være del av et slikt system, fordi de egner seg for monopolisering.
Nok et argument for geotermi. Hver by sitt uavhengige kraftverk, mindre avhengighet av et overnasjonalt eller globalt maktapparat. Dette er en bonus i tillegg til geotermiens andre fordeler, null forurensing, billig kraft, etc.
Arvid,
Alltid hyggelig!
Jeg vet ikke helt om eg liker tankene på et lokalstyrt kraftmarked heller. Bare se hvordan Lyse herjer med politikerene på Nord-Jæren om gasskraft, istedenfor å effektivisere kundene sine, slik at de slipper å øke energitilførselen.
Tja, men så opererer da også Lyse under den eksisterende modellen, altså slik at de mer eller mindre gjør som de vil.
Legg inn en kommentar