Norge faller som en sten på listen over land som oppfyller sine klimamål.
Dette er ikke overraskende. For Norge er et land der regjeringen bruker en milliard på PR, og politiske kommentatorer har forstått at symbolpolitikk generellt er blitt viktigere.
"Kommunikasjonsrådgivere er blitt et redskap for den politiske ledelsen. Dette henger sammen med hvordan politikken har endret seg. Symbolpolitikk spiller en stadig større rolle. Det å synes i mediene og svare på ting i mediene er blitt like viktig som å få ting gjort," sier professor Sigurd Allern eksempelvis.
Dette gjelder altså ikke bare klimapolitikk. Å ha gode "saker" og gode "vendinger" er altså blitt viktigere enn å oppnå noe rent generellt. Som forklarer behovet for stadige symbolske reformer, og manglende visjoner for reell forandring.
Ikke på noe område kommer dette klarere frem enn i klimapolitikken. Fordi den kan måles direkte. Man kan diskutere i det vide og brede om norsk skole "egentlig" er god, selv om den resultatsmessig leverer dårlig sammenliknet med de fleste sammenliknbare land. Vi kan jo forkludre debatten med at norsk skole leverer "trygghet" og "likhet", eller at "sosial kompetanse" er like viktig som kunnskap.
Og så kan vi i neste øyeblikk finne på å si at Norge i fremtiden skal leve av kunnskap. Uten at noen har klart dette før uten å faktisk HA kunnskap - og å kunne GJØRE noe med kunnskapen.
Men i klimapolitikken er vi uansett sinker. Hvordan vi enn snur det så er vi - og vil vi for all overskuelig fremtid - være klimasinker. Rett og slett fordi vi har tatt valget å satse på fossilbransjen, olje og gass, delvis kull (Svalbard) - og i fremtiden er det garantert at vi vil utnytte forekomster av metanhydrater. Dette er et veivalg vi allerede har tatt ved å bevisst kjøre en fullskala oljeøkonomi på bekostning av alt annet. Det er det eneste vi kan. Og omstilling blir ikke lett.
Derfor vil omstilling aldri komme. Intet norsk parti vil noensinne vinne et valg ved å si at vi skal kutte i vår velstand og heller begynne å slite for pengene.
Selv om begrepet penger i seg selv er misforstått. Inntektene fra fossilbransjen skaper i seg selv ingen verdier utenom de vi kan importere. Og slik import går på bekostning av egen verdiskapning. Men det vil vi leve med så lenge kjøpekraften øker nettopp på grunn av billig import.
At billig import om en generasjon er ikke-eksisterende på grunn av den økonomiske utviklingen i blant annet Kina tar vi ved neste korsvei. Og at stadig økende klimaproblemer vil redusere overskuddet tilgjengelig på verdensmarkedet velger vi også å se bort ifra. Og kynisk sett er det jo smart. Fordi den generasjon som IDAG sitter i smørfatet kan le hele veien til banken og overlate regningen til neste generasjon.
Selv planene for neste generasjon er ren symbolpolitikk. Innenlands produksjon - inkludert innen pleie og omsorg - blir stadig dyrere nettopp på grunn av oljeøkonomiens prisdrivende effekt. Billig import balanseres ved høyere kostnader på alle områder i Norge. Alt man ikke kan importere forfaller derfor i mangel på ressurser.
Slik er pengenes illusoriske makt.
Og i et slikt system kan man neppe klandre politikere for å bedrive symbolpolitikk. Det er den eneste mulige politikk. Veivalgene er allerede tatt. Og barna har ikke stemmerett, så ingen kan fortelle våre konger at de sprader omkring i nettoen onanerende som bavianer i troen på egen fortreffelighet.
Utviklingen er allerede i gang. Mens pensjoner kuttes for den gemene hop, så skjermes politikernes gullpensjoner. Symbolpolitikk gjelder ikke for makta selv.
Internasjonalt lever makta også godt. Klimakatastrofer kan de få skjermes for enn så lenge. Resten av røkla kan uansett få symbolpolitikk. Det har jo fønka bra i alle år. Og selv om det rakner i alle ender, er populus - folket - lette å lure. Igjen. Og igjen.
Dette er ikke overraskende. For Norge er et land der regjeringen bruker en milliard på PR, og politiske kommentatorer har forstått at symbolpolitikk generellt er blitt viktigere.
"Kommunikasjonsrådgivere er blitt et redskap for den politiske ledelsen. Dette henger sammen med hvordan politikken har endret seg. Symbolpolitikk spiller en stadig større rolle. Det å synes i mediene og svare på ting i mediene er blitt like viktig som å få ting gjort," sier professor Sigurd Allern eksempelvis.
Dette gjelder altså ikke bare klimapolitikk. Å ha gode "saker" og gode "vendinger" er altså blitt viktigere enn å oppnå noe rent generellt. Som forklarer behovet for stadige symbolske reformer, og manglende visjoner for reell forandring.
Ikke på noe område kommer dette klarere frem enn i klimapolitikken. Fordi den kan måles direkte. Man kan diskutere i det vide og brede om norsk skole "egentlig" er god, selv om den resultatsmessig leverer dårlig sammenliknet med de fleste sammenliknbare land. Vi kan jo forkludre debatten med at norsk skole leverer "trygghet" og "likhet", eller at "sosial kompetanse" er like viktig som kunnskap.
Og så kan vi i neste øyeblikk finne på å si at Norge i fremtiden skal leve av kunnskap. Uten at noen har klart dette før uten å faktisk HA kunnskap - og å kunne GJØRE noe med kunnskapen.
Men i klimapolitikken er vi uansett sinker. Hvordan vi enn snur det så er vi - og vil vi for all overskuelig fremtid - være klimasinker. Rett og slett fordi vi har tatt valget å satse på fossilbransjen, olje og gass, delvis kull (Svalbard) - og i fremtiden er det garantert at vi vil utnytte forekomster av metanhydrater. Dette er et veivalg vi allerede har tatt ved å bevisst kjøre en fullskala oljeøkonomi på bekostning av alt annet. Det er det eneste vi kan. Og omstilling blir ikke lett.
Derfor vil omstilling aldri komme. Intet norsk parti vil noensinne vinne et valg ved å si at vi skal kutte i vår velstand og heller begynne å slite for pengene.
Selv om begrepet penger i seg selv er misforstått. Inntektene fra fossilbransjen skaper i seg selv ingen verdier utenom de vi kan importere. Og slik import går på bekostning av egen verdiskapning. Men det vil vi leve med så lenge kjøpekraften øker nettopp på grunn av billig import.
At billig import om en generasjon er ikke-eksisterende på grunn av den økonomiske utviklingen i blant annet Kina tar vi ved neste korsvei. Og at stadig økende klimaproblemer vil redusere overskuddet tilgjengelig på verdensmarkedet velger vi også å se bort ifra. Og kynisk sett er det jo smart. Fordi den generasjon som IDAG sitter i smørfatet kan le hele veien til banken og overlate regningen til neste generasjon.
Selv planene for neste generasjon er ren symbolpolitikk. Innenlands produksjon - inkludert innen pleie og omsorg - blir stadig dyrere nettopp på grunn av oljeøkonomiens prisdrivende effekt. Billig import balanseres ved høyere kostnader på alle områder i Norge. Alt man ikke kan importere forfaller derfor i mangel på ressurser.
Slik er pengenes illusoriske makt.
Og i et slikt system kan man neppe klandre politikere for å bedrive symbolpolitikk. Det er den eneste mulige politikk. Veivalgene er allerede tatt. Og barna har ikke stemmerett, så ingen kan fortelle våre konger at de sprader omkring i nettoen onanerende som bavianer i troen på egen fortreffelighet.
Utviklingen er allerede i gang. Mens pensjoner kuttes for den gemene hop, så skjermes politikernes gullpensjoner. Symbolpolitikk gjelder ikke for makta selv.
Internasjonalt lever makta også godt. Klimakatastrofer kan de få skjermes for enn så lenge. Resten av røkla kan uansett få symbolpolitikk. Det har jo fønka bra i alle år. Og selv om det rakner i alle ender, er populus - folket - lette å lure. Igjen. Og igjen.
4 kommentarer:
Fleskefett sitter ikke fast i halsen. For vår regjering er vel halsen mer smurt av fossil olje. Løgner blir det like fullt.
ja, og folket er lurt til å tro at å fase ut fossilenergi vil bety pur fattigdom og mindre lønninger.
Siden levestandarden i Sverige/Danmark eksempelvis ikke er så helt krise, er jo dette bevisst en løgn.
Men Vi kan få det rimelig mye tøffere enn våre naboer når oljen tar slutt. Vi har jo blitt den oljeøkonomien som alle advarte mot i starten. Og vi forbereder oss ikke på det som kommer.
Helt korrekt. Og problemet ligger ikke bare i at vi har gjort oss avhengige av oljepenger og nedbygd vår industri - men vi har også sulteforet vår infrastruktur.
Vi er også svaert sårbare for svikt i handel med utlandet - enten på grunn av råvaremangel eller økte priser - eller begge deler. Dette er ikke usannsynlige scenarier i en verden som går mot ressursmangel.
Legg inn en kommentar