I denne post-faktuelle tiden, styrer føleri det meste.
Bortsett fra hos elitene - de vet hva de gjør. Man skulle trodd Black Lives Matter var infiltrert av agenter for en promillen. For å fjerne statuer, brenne biler, og be om det absolutte anarki gagner ikke de svakeste gruppene. Det gagner bare de som stadig øker sine formuer, selv i korona-tider, og selv om samfunnet står i brann.
Spesielt når samfunnet står i brann. Flere innen predator-økonomien gnir seg i hendene på grunn av korona. De går gjerne over lik for å tjene litt ekstra. Til tross for at de har mer enn nok.
Men ingen fokus settes på dette. For - føleri. De svakeste gruppene har ikke engang fantasi eller kunnskap nok til å forstå at de er styrt av Skyggenes brorskap.
Så derfor river de istedet ned statuer.
Denne holdningen gjør seg også gjeldende innen ytterste venstre føleribrigade også i Norge.
Det var ikke tørke som stod bak hungersnøden i Bengal i 1943 - 44. Det var Churchill.
For den historieinteresserte kan dette bare medføre en total facepalm. Virkelighetens verden avslører flere interessante punkter:
1) Bengal hadde i flere tiår før det ble del av det britiske imperie hatt jevnlige og nesten uungåelige perioder med hungersnød.
2) Dette skyldes en alt for liten matproduksjon i forhold til antall mennesker.
3) Dette forholdet fortsatte også under britene, men ikke på grunn av manglende interesse for å øke matproduksjonen. Det gikk rett og slett ikke an å dyrke nok mat i området. Bengal var overbefolket. Naturen har bare en løsning på slikt.
4) Situasjonen bedret seg da import av mat fra Burma begynte. Det var britene som importerte denne maten til Bengal.
5) Det var Japanerne som startet andre verdenskrig med en hensynsløs angrepskrig mot Kina og i operasjoner i Øst-Asia, Sørøst-Asia og Stillehavet.
6) Da Japan invaderte Burma ble det forståelig nok vanskelig å fortsette importen av mat. Japan hadde effektivt herredømme over både land, sjø og luft i området.
7) Det var ikke tørke, men regn (en kraftig syklon), og rispest som forårsaket svikt i den allerede underdimensjonerte matproduksjonen i Bengal.
8) Storbritannia var i perioden hungersnøden brøt ut under blokade av Tyskland, og hadde ikke overskudd av mat, og på grunn av ubåtkrigen underskudd på lasteskip. Det var rasjonering og en reell mulighet for at Tyskland skulle vinne krigen. Churchill var således ikke i en situasjon der han med en håndbevegelse kunne ha reddet Bengal.
Det var altså overbefolkning, ineffektiv matproduksjon, regn og plantesykdom, men først og fremst Japan som var ansvarlige for hungersnøden i Bengal. Og det var Tyskland som la militært press på Europa, slik at ingen redningsaksjon var mulig.
Men Churchill får nå skylden. Vi kan snart forvente at Roosevelt får skyld for konsentrasjonsleirene og jødeforfølgelsen i Det Tredje Riket. For han lot det skje og beseiret ikke nazistene raskt nok. I et forsøk på å følge moderne ulogisk tenkning. Forøvrig er det visst heller ingen som ser det problematiske i å legge til grunn at Bengal var avhengige av Churchill, altså britene, for å klare seg. Er de da underforstått FOR kolonialisme?
Churchill og Roosevelt var de ENESTE som forstod galskapen hos Nazistene, og manet til kamp. Uten Churchill ville Storbritannia ha inngått fredsavtale med Hitler, og gitt Europa til Nazistene, Afrika til Fascistene, og Asia til Japan. Roosevelt støttet Storbritannia, til tross for motstand i USA, helt frem til det japanske angrepet på Pearl Harbour. Ukjent for mange er nok også det faktum at Royal Navy hadde store styrker som deltok i Stillehavskrigen, og flere hangarskip enn USA involvert.
Både England og Frankrike hadde i sin tid store marinestyrker utenfor kysten av Afrika, for å stanse slavehandel. Dette er nå glemt. For hvite er de stygge, slemme. Selv om slavehandelen oppstod i Afrika gjennom stammekriger. Og selv om Araberne var de første til å kjøpe slaver på dette markedet.
USA kjempet en bitter borgerkrig mot slave-økonomien i sør. Men de hvite er fienden. Og splittelse er viktigere enn å tilgi.
Vi lever i en tid uten kompetanse, uten evne til å forstå kompliserte ting. Historisk revisjonisme på nivå med sjarlatanen David Irving finner vi nå i mainstream. Og istedet for å kreve bedre utdannelse av politiet i USA (for eksempel trene på de-eskalering), og å kreve bedre sosioøkonomiske kår for svarte, spiller en nå rett opp i hendene på penge-eierne. Som ler hver gang fokus kommer på for dem uvesentlige ting.
Derfor lever vi i en farlig tid. Og det vil bli farligere. For målet er ikke fred og fordragelighet, men splittelse og anarki. Nesten som om Skyggenes Brorskap skulle hatt en finger med i spillet...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar