Det største problem

Det synes som om verdens politikere ikke har fått med seg hva som er menneskehetens største problem, og per definisjon derfor heller ikke kan løse det. Følgende graf avslører at vi står overfor en grotesk utvikling:

Befolkningsveksten i prosent er på vei ned, men befolkningen vil fremdeles fortsette å øke frem mot år 2100 og videre. Dette skyldes selvsagt det matematiske forholdet at en stor befolkning som formerer seg selv med en liten prosent per år, selvsagt alikevel produserer et stort antall barn. Så lenge den prosentvise vekst er over eller lik null, blir det ikke færre mennesker på jorden.

Og det er et problem, fordi vi allerede er 7,6 milliarder mennesker, og utflatingen i veksten begynner i beste fall ikke før vi når om lag 12 milliarder. Peak-menneskehet blir med andre ord MINST 4 - 5 milliarder mer enn idag. Og per definisjon var jorden allerede overbefolket ved 7 milliarder mennesker. Allerede ca. år 2000 forbrukte mennesket mer ressurser på de fleste felt enn det som var bærekraftig.

Så må vi se på virkeligheten, og legge tilside menneskelig overtro. For det er virkeligheten som styrer, mennesket kan kun styre innefor det som er mulig i forhold til de fysiske lover og de tilgjengelige ressurser. At dette må påpekes kan synes unødvendig, men er det ikke. 

Menneskets evne til å leve med en rimelig grad av komfort og utenfor jeger og samler samfunn (som i beste fall kan opprettholde en populasjon på noen millioner) avhenger av hvor mye ressurser som er tilgjengelige, men også i meget stor grad av hvor mye energi som er tilgjengelig. 

Dessverre begynner vi å gå tom for en rekke ressurser allerede innenfor en 50-års periode. Dette gjelder blant annet: sink, kopper, aluminium, jern, fosfor (svært viktig for matproduksjon), scandium og terbium (brukt i magneter og elektriske motorer), litium (brukt blant annet i batterier) samt drikkevann og sjømat.

Legg merke til at disse ressursene aldri blir helt uttømte, men tilgjengeligheten blir stadig vanskeligere, inntil det ikke lenger er mulig å utvinne ressursene for vanlig konsum. Det er det som teller. Drikkevann og sjømat er fornybare, men vi tar idag globalt allerede ut mer enn det som fornyes, som er en oppskrift på katastrofe.

Hvordan ligger det an med energiproduksjonen?

Summert i ett ord: Katastrofalt.

Dette kan snu ved at fusjon blir tilgjengelig, men det er totalt urealistisk at det blir tilgjengelig før 2035, Kompromissløse meninger mener 2050 er et mer realistisk, om enn ikke nødvendigvis korrekt estimat. Det kan ta lenger.

Vi har altså en periode der menneskets levestandard uten tvil og ubønnhørlig må bli redusert kraftig. At dette kan ta seg opp igjen er bare teoretisk, og forutsetter at noen av de rikeste landene i Europa som idag forsker på fusjonskraft klarer å bestå som høyteknologiske og stabile samfunn i denne perioden.

Levestandarden i allerede fattige land kan i perioden - det er begrenset ikke av vilje, men av den fysiske virkelighet - ikke øke levestandarden. Skjer det vil systemet kollapse.

Interessant nok er det også disse landene som har den største befolkningsveksten.

Denne befolkningsveksten kan heller ikke flyttes over til rikere land i denne perioden, det vil også kollapse systemet. Igjen, vi snakker ikke om ønsker eller moralske prinsipper, men begrensninger satt av den fysiske virkelighet.

Kompromissløse meninger pekte for mange år siden på at geotermi teoretisk sett kunne bidratt vesentlig til energimiksen. Per definisjon handler det om å bygge dype tuneller  - eksisterende teknologi - lage dype underjordiske huler, og så bore ned til varmere lag i litosfæren - også eksisterende teknologi. Vann kan så pumpes ned - eksisterende teknologi - og energi hentes ut via turbiner eller som fjernvarme - eksisterende teknologi. Jordens varmeenergi kunne opprettholdt en menneskelig sivilisasjon i mange milliarder år - i teorien.

Dette har ikke blitt satset på, fordi det slik vi definerer vår økonomi, med krav om kortsiktig gevinst, ikke per idag er økonomisk regningssvarende. 

Eneste alternativ for å noenlunde kunne holde status quo er da å implementere atomkraft. Kompromissløse meninger mener dette er en dårlig løsning, fordi verdens lagre av fissilt materiale heller ikke er uendelige, og det kreves store mengder energi for å grave ut og raffinere slike materialer. Det kreves også en stor grad av høyteknologi, stabile samfunn og subsidier for å gjøre slike kraftverk lønnsomme.

Men det er eneste reelle mulighet i en overgangsperiode.

Vi er altså nå i en situasjon der vi kollektivt IKKE har forutsett og møtt utfordringene, men i en situasjon der vi blir tvunget til å handle i en langt fra optimal måte. I en slik situasjon er det også totalt urealistisk å tro at vi kan kutte i bruk av fossilenergi. Klimapolitikken vil tape mot virkelighetens ubønnhørlige lover.

Hadde dette ikke vært virkelig, men et spill som et realistisk "SimEarth", hadde menneskeheten nå fått opp meldingen:

Desverre ligger det ikke innefor virkelighetens parametre å kunne prøve igjen.