Norsk samfunnsplanlegging

Norsk samfunnsplanlegging eksisterer ikke. Ihvertfall ikke når det gjelder infrastruktur.

Norske byer er åreforkalkede fordi man har satset voldsomt på vekst, men ikke infrastruktur. Infrastrukturen mellom byene er også preget av klattvis utbygging, og massiv underdimensjonering - og er dette planlagt, må det være av inkompetente mennesker. Tallmateriale og fremskrivninger har vært tilgjengelige fra Statistisk Sentralbyrå gjennom hele perioden. Kompromissløse meninger velger derfor å se det slik at det ikke har eksistert overordnede planer, og at situasjonen idag derfor ikke er planlagt.

Uten at det gjør det bedre. Tvert imot.

Nå maser man om bomringene i norske byer vil ha konsekvenser. For det første - Denne problemstillingen handler ikke om bomringer, men det faktum at myndighetene har feilet totalt i å bygge ut infrastruktur, inkludert kollektivtrafikk, i takt med veksten i norske byer generellt.

Dette har hatt konsekvenser allerede.

Med bomringen(e) forsterkes dette problemet. Man kan snu litt på dette. Nå diskuteres eksempelvis at næringslivet skal bidra til å få bygge ut veiene mellom Ålgård og Sandnes. Vi snakker om europavei og hovedfartsåre på vestlandet. Denne dugnadsånden beskrives i media som en positiv ting. Det er snarere et eksempel på at myndighetene i Norge ikke makter oppgaven sin, og belaster næringsliv og befolkningen med ekstra utgifter - først med å lenge måtte leve med underdimensjonert infrastruktur -  så med å måtte betale for kriseutbygginger på dyrest mulig måte - forrentede lån.

Det var en tid da myndighetene kunne bygge infrastruktur sånn noenlunde i forhold til behovet. Denne tiden er forbi. Og har vært det lenge. Istedet for å mase om ringvirkninger av bommer, burde vi først og fremst diskutere hvorfor myndighetene feiler, og om det har økonomiske konsekvenser for Norges økonomi og konkurranseevne (tro meg, det har det).

Når det gjelder den dårlige (eller bedre, men dyre) infrastrukturen, så har den betydelige konsekvenser utover dette. Den forsterker sosiale forskjeller, den vrir handlemønstre, bosettningsmønstre og kjøremønstre bort fra det optimale basert på en fornuftsbasert utvikling. Og det må anbefales at norske byer IKKE vokser mer, at folk i større grad bosetter seg andre steder, og at alternativer til vanlig forbruksmønster bør finnes. For eksempel er internettbutikker å anbefale fremfor å kjøre halve dagen på dyre veier og bruke dyrebar tid. Det er også mer miljøvennlig. 

Men politikere landet over er nå redd for butikkdød. Og tapte arbeidsplasser. Som vanlig fører de en politikk, men håper på det motsatte resultat.

Øvre middelklasse og oppover vil imidlertid ha fordeler av dette. De har råd til å gjøre som de vil, og kan forsterke sin posisjon som økonomisk overklasse, og kjøre inn til byene i sine subsidierte Teslaer og drikke sin kaffe latte. Det er da tydeligvis denne samfunnsklasse som politikere både tilhører og støtter.

Den norske modellen med et klasseløst samfunn har aldri helt eksistert, men er ihvertfall steindød nå. Det er en utvikling med stadig større regressive skatter i mange tiår som har skapt denne situasjonen. Bomsamfunnet er bare toppen på kransekaka.

Hvorfor dette ikke diskuteres? Si det. Myndighetene setter agenda og liker ihvertfall å tro at folket tror utviklingen "blir som den blir" basert nærmest på naturlover, og at myndighetene vet hva de holder på med.

De gjør ikke det. Ihvertfall så kommuniserer de ikke virkeligheten. Virkeligheten er at Norge har underprioritert infrastruktur lenge, at oljeøkonomien har ført til betydelige samfunnsøkonomiske kostnader. Og at konsekvensene av dette vil føles av befolkningen i generasjoner fremover.

La oss inderlig håpe at dette IKKE skyldes norsk samfunnsplanlegging, men snarere inkompetanse. Da er det ihvertfall håp en eller annen gang...