Borgerlønn er en økonomisk ytelse til alle innbyggere i et samfunn, en betingelsesløs og universell grunninntekt som utbetales uavhengig av sosial status og som er høy nok til at de som mottar den kan leve et liv i verdighet og mulighet for å delta i samfunnet. Det finnes ulike idéer om hvordan borgerlønn skal utformes og finansieres, med ulike tilnærminger som garantert minsteinntekt, samfunnslønn, eller borgerinntekt. (Wikipedia)
Borgerlønn diskuteres. Og det er viktig. Fellen samfunnet imidlertid sannsynligvis vil gå i, er å utforme borgerlønnen til enprosentens behov, og ikke som en motvekt til skjevdelingen i ressursfordelingen som det statsgaranterte kapitalistiske fiat-pengesystemet er giret for å skape, og som da også har utviklet seg.
Behovet for borgerlønn kan bli stort. Arbeidsledigheten stiger idag i mange land, og automatisering og utvikling av kunstig intelligens kan - og vil - true en rekke yrker. Uten at nye nødvendigvis skapes. Mange av de mest positivistiske mener fremtiden blir "som å ha evig ferie", mens andre skjønner at dette aldri vil fungere under et kapitalistisk system. En alternativ økonomi blir da nødvendig.
Alternativet blir raskt en potensiell revolusjon, der de som har blir angrepet av de som ikke har, jevnfør den franske revolusjon.
Flere typer borgerlønn utredes. Økonomiprofessor Kalle Moene vil eksempelvis gi 80.000 kroner i borgerlønn til alle som har stemmerett ved kommunevalg. Samtidig vil han beholde mange av ordningene vi har i velferdsstaten som gratis helsehjelp, sosialstøtte og utdannelse.
Problemet her er holdningen: "De som er uføre fortjener en inntekt som kompenserer for at de er ufør, men ordningen må ikke være så god at noen blir fristet til å utnytte ordningen".
Det samme må per definisjon ifølge professoren altså gjelde for borgerlønn. Ordningen må ikke være så god at noen blir fristet til å utnytte ordningen. Per definisjon er uføretrygd en ytelse for uføre, dette er "voktet" av legene. Borgerlønn - hvis den er høy nok - vil selvsagt kunne erstatte både uføretrygd og sosialtrygd. Men må altså ikke være for høy.
Denne tanken pulveriserer hele tanken om ressursfordeling og en ny type økonomi. Den fører til at "arbeidslinja" i praksis følges, selv etter at arbeid ikke lenger kan finnes for alle.
Venstre tenker også tanker om borgerlønn: Borgerlønnen skal være på 2 G og skal regnes som skattbar inntekt, og eventuell kommunal bostøtte kommer i tillegg. (Grunnbeløpet (G) er per 1. mai 2017 kr 93 634, 2 G er altså ca. 187 000).
Derfor vil Venstre:
– Innføre en garantert minsteinntekt (borgerlønn) til alle norske statsborgere over 18 år.
– At borgerlønn må bli samkjørt med de standardiserte ytelsene fra folketrygden.
– At borgerlønnen skal finansieres av staten og at den må sees i sammenheng med reduserte kommunale utgifter til økonomisk sosialhjelp.
– At borgerlønn i første omgang kan bli innført til langtidsmottakere av sosialhjelp.
Deres forslag er "bedre" enn Økonomiprofessor Moenes' forslag. Eller er det det? Moenes vil beholde andre ordninger. Venstre vil at borgerlønnen skal erstatte sosialhjelp. I praksis vil nok uansett andre sosiale ytelser bli "sett i sammenheng" med borgerlønn, og Kompromissløse meninger mener derfor at begge forslag som her diskuteres over tid vil bli ansett som et minste felles multiplum av stønader, en sats som "ikke må bli for høy" og som aldri vil gi en reell omfordeling av ressurser eller redusere fattigdom.
Når en deler ut samme sum til alle, så omfordeles ingenting. Den som ennå lever fra hånd til munn forbruker hele beløpet, mens den som tjener bra får råd til (nok) en ny luksusferie, kan investere litt ekstra i aksjer, eller forbruke mer. Kanskje etterhvert kjøpe et feriehus i Spania, investere i bolig nummer to og tre og fire eller få råd til avdragene på den nye Porschen. Hovedeffekten blir altså økt forbruk for noen, men hverken omfordeling eller sosial utlikning.
Inntekt blir da lønnsinntekt+borgerlønn. Gjennomsnittlig inntekt vil per definisjon gå opp.
Gjennomsnittlig inntekt bestemmer prisnivå i et land. Det er derfor en boks Coca Cola koster 1, 50 kroner i Egypt, mens den koster 17, 50 kroner i Norge. Samme produkt, forskjellig pris.
Å øke inntektene for alle ved å legge til et flatt beløp i tillegg til lønninger gir derfor ikke bare IKKE omfordeling, men reduserer i praksis kjøpekraften til de økonomisk svake gruppene.
Man legger nå grunnlaget for at folket skal akseptere stor arbeidsledighet pakket inn i glanspapir om "Borgerlønn". Sannheten er heller at enprosenten tjener mer på å få mange ufrivillig over på sosialtrygd (under finere navn), som gir et hav av villig og billig arbeidskraft, slik at kapitaleierne kan effektivisere sine inntektstmuligheter i morgendagens Orwellske og robotiserte verden. Dette er kapitalismens uungåelige utvikling.
Verden består da på sikt av et flertall på (i praksis) sosialtrygd. Disse bidrar til å opprettholde konsum, men holdes i evig fattigdom. Neste trinn er en forholdsvis liten gruppe som har jobb, og har det relativt sett bra, selv om lønninger generellt kan holdes lavere enn idag. Dette kan uansett sies å gi et lite håp til de store uvirksomme massene, som kan aspirere til en teoretisk mulighet for sosial mobilitet. Til sist en enda mindre gruppe som eier og kontrollerer alt. Vi snakker ikke lenger om enprosenten, men enpromillen. Med så stor økonomisk kontroll betyr dette i praksis også at denne gruppen vil kontrollere alle politiske valg og forutsetninger. Dette er endgame for dagens økonomiske regime.
Kompromissløse meningers holdning til borgerlønn er den samme som ble utformet av en av de amerikanske "founding fathers" geolibertarianisten Thomas Paine (1737 –1809). Paine argumenterte for at eiendomsbesittere hadde en moralsk forpliktelse til å sikre andre borgere lik rett til naturens ressurser. I 1796 utdypet han dette i publikasjonen «Agrarian Justice» ved å hevde at jorden i sin ubearbeidede tilstand tilhører alle og at den private eiendomsretten forhindret oppfyllelsen av denne rettigheten. Som erstatning skulle alle tildeles en grunnkapital. Begrunnelsen for ytelsen var at ingen skulle ha et dårligere utgangspunkt enn i menneskets naturtilstand med felleseie.
Kompromissløse meningers holdning til borgerlønn er den samme som ble utformet av en av de amerikanske "founding fathers" geolibertarianisten Thomas Paine (1737 –1809). Paine argumenterte for at eiendomsbesittere hadde en moralsk forpliktelse til å sikre andre borgere lik rett til naturens ressurser. I 1796 utdypet han dette i publikasjonen «Agrarian Justice» ved å hevde at jorden i sin ubearbeidede tilstand tilhører alle og at den private eiendomsretten forhindret oppfyllelsen av denne rettigheten. Som erstatning skulle alle tildeles en grunnkapital. Begrunnelsen for ytelsen var at ingen skulle ha et dårligere utgangspunkt enn i menneskets naturtilstand med felleseie.
I 1848 presenterte John Stuart Mill (1806 –1873) i en nyutgave av «Principles of Political Economy» et utkast til en redistribusjonsordning hvor alle samfunnsmedlemmer, arbeidende eller ikke, skulle være berettiget til en garantert minimumsinntekt som skulle sikre eksistensminimum.
Vi snakker altså her om minimumsinntekt. Denne minimumsinntekten skal finansieres ved skattlegging av kapitaleiernes bruk av begrensede ressurser (i praksis "alle verk og bruk" og utnyttelse av naturressurser.
Denne beskatning er definert ut i fra et moralsk rettferdighetsprinsipp. Og avviker fra "vilkårlig beskatning" samtidig som en logisk høy beskatning av "de rike" følger. Med den utvikling vi har hatt under dagens økonomiske regime, synes en slik logikk særdeles hensiktsmessig.
Denne beskatning er definert ut i fra et moralsk rettferdighetsprinsipp. Og avviker fra "vilkårlig beskatning" samtidig som en logisk høy beskatning av "de rike" følger. Med den utvikling vi har hatt under dagens økonomiske regime, synes en slik logikk særdeles hensiktsmessig.
Den type borgerlønn som diskuteres blant makteliten nå er ikke en omfordeling, ikke egentlig en garantert minstelønn, men en almisse som garanterer økte forskjeller, men i beste fall utsetter eller begrenser utsiktene til revolusjon ved å sette massene gradvis over på en glorifisert sosialtrygd.
På den måten kan systemet forlenges og enprosenten kan glede seg. Skyggemestrene kan glede seg enda mer. De eier snart alle verdens ressurser.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar