Nei, jeg snakker ikke om Donald Trump som så direkte mot solen, selv om amerikanere nå i uker har blitt advart mot dette under solformørkelsen. De fleste skjønner eller vet at dette ikke er lurt. Å se mot solen et lite sekund gjør imidlertid heller ingen blind. Big deal - not so much.
Mange bruker saken som et eksempel på at Trump er dum. Det er latterlig. Selv om han sikkert vil gå over i historien som den mest håpløse - dog ikke den mest ukjente - presidenten i historien. Og i Murica er kjendisstatus en kvalitet i seg selv.
Nei, den livsfarlige trenden er når bokstavtro religiøse kryper tilbake til maktens topper i verden. Spesiellt i USA. Landet med mest evangelistiske (for det meste avslørte) con-artister. Og det mest religiøse landet i verden blant vestlige demokratier. Landet som i sin grunnlov skiller klart mellom stat og religion, men som i praksis har skapt et politisk miljø der religion spiller en stor rolle.
Samtidig som man er veldig "tradisjonell" i tolkningen av andre grunnlovsmessige saker.
Ingen ape har så stor evne til kognitiv dissonans som menneske-apen.
Men nok om det. Solformørkelsen hadde den interessante effekt å vise - på prime time - at det ennå finnes mennesker som føler behov for å be - for at solen skal komme tilbake under en solformørkelse. Disse menneskene lever altså på et intellektuellt stadie der mennesket levde i frykt for det ukjente. Et stadie der mennesket måtte ty til fantasi for å forklare det som idag er godt kjent på grunn av vitenskapelig fremgang. De lever i en verden der menneskelig genialitet har fravristet naturen og universet mange av sine hemmeligheter. Menneskets største bragd.
Disse menneskene tilber ennå den magiske overtro. Og de skjønner hverken hvordan eller hvorfor solformørkelser rutinemessig skjer. Hvorfor klimagasser har en fysisk effekt uavhengig av tro. Hvorfor jorden har tidevann. Eller at vi faktisk har gjort enorme fremskritt - ikke på grunn av religion - men på grunn av bruken av vårt intellekt og rasjonalitet.
Disse menneskene vil faktisk tilbake til "the good old days" når vi ikke visste noe. Når vi skalv av frykt for tordenvær. Når vi trodde solformørkelser viste guds vrede. Når vi trodde liv var pust og kunne sammenliknes og sidestilles med vind. Det er dette bibelens hentydning til "guds ånd svevde over vannene" viser til. Men selv sannheten om egen tro er ukjent i all uvitenheten.
En uvitenhet så stor at selv en solformørkelse i den fysiske virkelighet ikke kaster så stor skygge som den de har i sin sjel.
Vi snakker ikke om de religiøse uvitende massene her. Vi snakker om folk på høyt nivå. USA har i disse dager en justisminister som tror solformørkelser er et tegn fra gud, eller i det minste en uforklarlig hendelse som gir ham en barnlig opplevelse av undring og en følelse av det magiske og uforklarlige. Noe som innbyr til den irrasjonelle handling - å be. Dette er en livsfarlig trend.
At landet som tror det beskytter vestlige verdier beveger seg i samme retning som kalifatet når det gjelder religiøs overtro og ignoranse.
På den annen side, hva kan man forvente av et land som faktisk hadde en ultrareligiøs politisk bevegelse som engang kalte seg "Know Nothings". I det minste var de ærlige.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar