Kraftkrise i kraftlandet

Norge har sluttet å skyte seg i foten. Nå skyter vi oss rutinemessig i hofta, slik at vi neppe kommer til å gå igjen med det første. En av årsakene er - som Kompromissløse meninger tok opp som et tema allerede i startfasen av bloggen - at kraftmafiaen i virkeligheten styrer energipolitikken.

Energipolitikken i Norge er således ikke under demokratisk kontroll. Overhodet. Og selv om alt skjer innenfor det politisk etablerte og lovlige systemet, er politikken ikke på noen måte forenlig med norske interesser og gir heller ingen fordeler for det norske folk. Spesiellt hardt går det ut over de minst bemidlede. I så tilfelle følger jo trenden vanlig standard prosedyre...

Det som kun diskuteres overfladisk, og som aldri har vært del av noen valgkamp er den største industrielle omleggingen i Norge noensinne. I seg selv et bevis på at demokratiet er illusorisk når folket aldri stiller spørsmål, og politikerne meler sin egen kake. Også dette er vanlig standard prosedyre, med andre ord...

Denne omleggingen er allerede sluttført, selv om noen få detaljer står igjen. Og er umulig å stanse eller reversere. Omleggingen består i å internasjonalisere det norske kraftmarkedet ved å bygge kraftkabler som vil bety titusenvis i økte kostnader per norsk arbeidsplass. Statkraft, som i utgangspunktet skulle gi billig kraft til norsk industri gjør altså det motsatte. Norge har mange ulemper, dårlig og dyr infrastruktur, kaldt klima osv, og den eneste fordelen vi har i konkurranse med andre land gir vi bort. Fordi mafiaen tjener på det.

Lovlig mafia, vel og merke. Det er nesten det verste med denne situasjonen.

I tillegg kommer den totale inkompetanse på Stortinget i forhold til å tenke langsiktig til Norges fordel. Vi ligger langt tilbake i infrastruktur-investeringer og dette gir også ulemper. Økonomiske ulemper i den virkelige verden, ikke teoretiske ulemper som kan kompenseres for ved diverse politisk talltriksing og sjonglering med ikke-fungerende kvotesystemer, kortsiktig utnyttelse av utenlandsk arbeidskraft og så videre.

Beinhard, langsiktige ulemper som vil koste det norske folk - fortrinnsvis den uheldige generasjonen som vokser opp etter oljeeventyret.

For det er på grunn av at norsk infrastrukturbygging i lang tid har blitt sluset inn i oljeeventyret at vi ikke har hatt nok folk til å opprettholde alt det andre. Stortinget - som opprinnelig mente at oljerikdommen skulle brukes til å bygge opp annen norsk industri og kutte skatter for å stimulere til en sunn fastlandsøkonomi gjorde som kjent det motsatte av de de ønsket.

Som forsåvidt begynner å bli et gjennomgangstema.

Underinvesteringene spesiellt når det gjelder kraftoverføringer er solide. Dette handler ikke om monstermaster eller ikke, men om en omlegging av vår industripolitikk til å eksportere råvarer, kraft, til utlandet istedet for å føre en politikk som legger til rette for norsk næringsvirksomhet og norske arbeidsplasser. Forvent ikke å høre om dette på NRK nyheter, for å si det slik.

Kraftbransjen har for lenge siden sørget for at det er du som betaler for dette gildet. Det betyr at det er forbrukerne som skal melkes for at kraftmafiaen skal kunne fullføre sin plan om å øke prisen på egen vare.

Dette gjøres hovedsaklig ved å bygge ut kraftkabler til utlandet.

Nettprisen vil øke kraftig fremover for å kunne føre kraften til disse kablene. Også kraftprisen vil øke kraftig fremover.

Forvent ingen demokratisk beslutningsprosess om dette. Det er i alle tilfeller for sent, fordi hjulene allerede er i sving. Og de demokratiske prosessene som folk får lov til å ta del i vil ha på seg denne tvangstrøyen. Forutsetningene for den mulige demokratiske politikken ligger altså kun innenfor dette energi/prisregimet. Slik at når pensjonister ikke lenger får varm mat, ungdom ikke lenger har råd til bolig, osv - så er dette noe som vil bli fremstillet som resultatet av naturlover politikere dessverre ikke råder over.

Og det er sant. Politikerne råder ikke over denne skapte situasjonen. Men de kunne. Hvis de ville.

Et betimelig spørsmål er også hvor mye kraftselskapene har tjent på kvotesystemet og grønne sertifikater, hvorfor de støtter slike tiltak, og hvor mye som er tatt ut i utbytte og bonuser av dette kontra hva som er reinvestert i fornybar kraft. Svaret på disse spørsmålene burde en gang for alle avsløre hvem som har fordeler av denne politikken. Et hint er at det ikke er klima eller miljø. Heller ikke stemmekveget.

Norge som samfunn utkonkurrerer seg selv både økonomisk og sosialt på grunn av at særinteressene styrer uhemmet.. Produksjon i Norge vil ikke være økonomisk mulig, forbruk i Norge vil gå ned, fordi pengene forsvinner i strømregninger, bompenger, boligskatt og andre avgifter. For myndighetene skal selvsagt ha sitt, selv om produksjonen av reelle verdier går ned (hint: avgifter er ikke verdiskaping). Noen tjener selvsagt på dette isolert sett. Men folket taper. Si farvel til din pensjon. Bare de som allerede har bygget seg opp en økonomisk buffer i realverdier for eksempel med bolig nummer to og kanskje tre, og var med på oljefesten vil kunne opprettholde "norsk" levestandard. Det vil si, en kan jo også klare seg med salt til maten hvis en blir del av makteliten og kan spe på med noen styrehonorarer fra kraftbransjen eller bompengebransjen eller andre vekstnæringer...

Hva vi skulle ha gjort:

Norge har hatt en unik situasjon der vi har hatt kapital til å investere i fornybar kraft i utlandet istedet for å klamre oss til fallende petroleumsproduksjon og tro at vi skal leve av avkastningen av monopolpenger  "på bok" som år for år reduseres i verdi på grunn av inflasjon og forbruk og som aldri kan erstatte virkelig verdiskapning. Vi kunne med andre ord ha investert i en fremtid som samtidig også kunne bidratt til å trekke verden i en grønnere retning. Vi kunne også investert i Norge, om ikke annet så for å modernisere våre eksisterende utslitte vannkraft-turbiner, økt produksjonen betraktelig, og solgt vårt overskudd uavhengig av det norske kraftmarkedet. Vi kunne ha investert såpass at vi istedet for eksempelvis å lease engelske handlegater, hadde lagt grunnlaget for å være en skikkelig fornybarnasjon. Vi skulle ha investert i et kraftmarked som ikke ødelegger norske næringsinteresser og samtidig øker de sosiale forskjellene og i tillegg er servilt overfor vår egen kraftmafia og de destruktive globale kreftene.

For tross alt. Hvis vi ikke selv klarer å ta vare på våre egne, hvem skal da gjøre det? Særinteresser og globalister?

Det er på tide å skjønne at ferden går på de gale skinnene når det er kraftkrise i kraftlandet.