Kami-sama?

Det moderne samfunnet er tuftet på profitt, ikke menneskelighet. Mennesket er med andre ord et merkelig dyr. Istedet for å dyrke det menneskelige, det som får oss til å trives og ha det bra, dyrker vi det motsatte. Det kan være å dyrke sjelelig skadelige religioner, eller - i sekulære land - troen på at penger er viktigere enn mennesker. Eller forsåvidt ofte begge deler.

Vi står nå, ifølge ekspertene, foran en utvikling der maskiner  vil erstatte halvparten av dagens jobber. Spesielt er visstnok butikkarbeidere utsatt.  Tilhengere av en slik utvikling vil mene at vi vil tjene økonomisk på en slik utvikling, og at det uansett ikke er et problem - den industrielle revolusjon var ingen katastrofe. Riktignok ødela den utallige jobber, men skapte også nye, og økte samfunnets kollektive velstand. Vi vil med andre ord i fremtiden heller reparere, bygge og programmere roboter, og få økende velstand på kjøpet.

En slik vurdering lider av noen alvorlige logiske brister.

La meg først sette ting i perspektiv. Før den industrielle revolusjon arbeidet folk flest for seg selv. Etter rennesansen arbeidet mange som håndverkere, tilknyttet laug, men i praksis sine egne herrer. Alt fra skomakere til syersker arbeidet i praksis som enmannsbedrifter. Etter den industrielle revolusjon arbeidet de fleste for storkapitalen, som utbyttbare deler av en fabrikk. Faktisk var utformingen av fabrikkenes maskiner bevisst slik at en lett kunne erstatte arbeidere uten å gi spesialopplæring. Det gav kapitaleiere makt til å bytte ut hvem som helst - man eide altså i praksis arbeiderne. Under illusjonen av at det å arbeide var frivillig. Like frivillig som det er å velge å ikke å spise eller å fø sine barn.

Starten på den industrielle revolusjon gav altså massene få fordeler. Til tross for at samfunnets totale produksjon - og dermed velstand - økte, levde mange på eksistensminimum.

Under slike forhold ble kommunismen og sosialismen utviklet. Ikke egentlig uventet. Poenget er at det strengt tatt ikke handler om denne type kollektivisme i det hele tatt, men snarere om å kjempe for kontroll over eget liv. At kollektivistiske -ismer ofte dreier seg om det motsatte, er nesten ubegripelig - jevnfør påstanden om at mennesket er et merkelig dyr.

Så får vi den interessante situasjon at for mange blir det å arbeide for seg selv ansett som del av egoismen og kapitalmakten, mens det å være en mest mulig polert brikke i maskineriet blir ansett som  fundamentalt riktig.

I virkeligheten er mennesket aldeles ikke tilpasset å være en del av noen "maskin" - hverken på den ene eller andre måten. Varierende grad av psykologiske skader er resultatet. 

Men den nye robotiske revolusjon kan vel kontrolleres? Nok en illusjon. Fordi slike makro-utviklinger kan ikke kontrolleres. Vi har ikke verktøyet til det. Det vil si, vi mangler den kognitive forståelse av problemet, og på mange måter også den kollektive begrepsforståelsen til det.

Men er ikke en utvikling der større produksjon på grunn av mer effektive maskiner, inkludert roboter, til alles beste? Blir vi ikke rikere? Og fikk vi ikke "alle" jobber etter den industrielle revolusjon? Fikk vi ikke større velstand?

Som jeg nevnte lider en slik vurdering av noen alvorlige logiske brister. For den industrielle revolusjon skapte jo nettopp arbeid til de ufaglærte. Nå snakker vi egentlig om at "alle" skal ha høyskoleutdannelse for å kunne reparere og programmere robotene.

Blir dette samfunnsøkonomisk lønnsomt? Det er faktisk ikke gitt at det som gavner den enkelte bedrift gavner samfunnet, men la det spørsmålet ligge, for et annet og større spørsmål er viktigere. Kan alle være med? Allerede idag faller mange ut av arbeidslivet fordi krav til skolegang og "effektivitet" blir for høyt. Kan vi alle tilpasse oss en ny virkelighet der maskiner arbeider "for oss" og vi "for dem"?

Dessverre tror jeg vi allerede vi ser konturene av et rungende "Nei"!

Og da blir spørsmålet om hvilket samfunn vi ønsker. Og om vi eventuellt er villige til å ta kostnadene ved å la de som faller utenom kompenseres. For - selv om vi som sagt ikke ennå har de kognitive evnene til å skjønne dette, er det jo slik at et kollektivt bestemt samfunnsmønster som skader noen - IKKE - er naturgitt, men snarere en HANDLING, bevisst eller ubevisst. Og handlinger som støter mennesker bort eller skader dem utløser vanligvis erstatningsansvar. I praksis vil det selvsagt aldri anses slik, sagt med dagens kognitive språk blir det snarere å si det slik: Vil vi akseptere at alle som faller utenom får utbetalinger fra NAV uten å skvises og hundses av storsamfunnet? Eller sagt på en annen måte - når ikke alle mennesker behøves i arbeidslivet, vil vi fremdeles gi alle deres del av samfunnets produksjon?

Kort sagt - er vi villige til å betale prisen for denne "Brave New World"? Eller skummer vi bare fløten og koser oss i illusjonen om at grådighet fremdeles er bra?

Eller vil vi satse på  Kami-sama?