Svik

Svik foregår. I verdens beste land. Som feirer 17. mai med pølser og is og barnetog. Og får ny grunnlov. Verdens beste. Mener vi.

Etter flere ganger å ha utsatt enkeltindivider for ren tortur selv i moderne tid og dessuten blitt avslørt gang på gang. Leker vi ennå fred og ingen fare. Fare krigsmann. Og fred og sånn.

Mens vi sviker historien ved å glemme alt for lett. I nasjonalismens rus.

En gang var det "viktige" og "lærde" mennesker i dette landet som helt alvorlig og uten å innse sin egen umenneskelighet og avstumpethet mente lobotomi var greit å bruke mot politiske dissidenter. Og at Sovjet i så henseende var et foregangsland. Eksempelvis professor Ørnulv Ødegaard, mannen som i 1941 introduserte lobotomien i Norge.

En behandling som forøvrig av prinsipp nødvendigvis må være et resultat av kollektiv sinnsykdom hos behandlerne. Bevist blant annet  gjennom at de ikke reagerte da inngrepet fra 1941 til 1950 førte til at hver fjerde pasient som ble operert, døde.

Slike mennesker støtter staten. Slike har statens tillit. Noe staten dog profiterer på.

Samme Ødegaard mente også at Knut Hamsun hadde varig svekkede sjelsevner og at dette forklarte forfatterens støtte til Nazismen. I ettertid forstår de fleste at dette var en politisk ønsket diagnose. Ødegaard kunne også på grunnlag av "alminnelig erfaring" påstå at "norske piker som har fraternisert med tyske soldater" hadde en overvekt av mindre begavede og asosiale psykopater. Gode nordmenn fraterniserte bare med tyskerne fordi vi måtte ... bygge brakker og festningsverker og sånt.

Ødegaard fastslo i 1948 at Hamsun ble paranoid allerede i 1898. Mens Hamsun altså skrev Victoria ...  Og kanskje nettopp derfor. Klasseskillet mellom de bemidlede og de ubemidlede gjelder også innenfor makten. Definisjonsmakten. Og slik må det være. Ikke kom her og kom her.

Dog var denne retrospektive diagnostisering neppe så stort trylleri som da Ødegaards samtidige  kollega, den etterhvert meget høyt dekorerte professor Nils Adolf Retterstø, kunne fortelle om at Harald Hårfagre led av fremskreden psykotisk depresjon. Retterstø mente også å ha sikre bevis på at Sigurd Jorsalfar led av melankolisk/alkoholiske hallusinasjoner, og var alvorlig sinnssyk. Håkon Jarl pådro seg visstnok også i år 962 akutt flyktningepsykose og tilhørende paranoide vrangforestillinger.

Hadde bare disse superpsykiatere vært tilgjengelige idag - kunne de sikkert fjerndiagnostisert oss alle både fremover og bak. Og vi er sikkert psykotiske hele gjengen.

Jeg kunne bli fristet til å si at på seg selv kjenner man andre. Men det er nok mer grunnleggende mekanismer som ligger til grunn for den ulogikk og evne til overgrep mot mennesket vi systematisk ser hos definisjonsmaktens frontkjempere. I et system der  medløperi premieres, vil selvsagt den asosiale egoist bæres frem til maktens tinder. Dissidenten blir fortiet. Og glemt.

Og politikken hverken ser, hører eller forstår. 

I 1995 ble det i et brev fra Kirke- og Utdannings- og Forskningsdepartementet innrømmet at  borger Juklerød hadde hatt rett da han i 1968 påpekte at myndighetene handlet i strid med loven da de la ned Holtane skolekrets i Kragerø. En påstand som førte til at Juklerud av flere psykriatere, deriblant nevnte Ødegaard og Retterstø, ble erklært å ha paranoide vrangforestillinger. Vrangforestillingene lå i virkeligheten med andre ord hos myndighetene og psykiatrien.  Juklerød ble mobbet på det groveste av statsmakten og psykiatrien. Spørsmålet er hvem gav ordren? Og hvis ingen ordre ble gitt - hvordan kan systemet være så selvgående forkvaklet? En perpetuum mobile av menneskeforakt?

I 1996 la Erling Folkvord (RV) frem et forslag overfor Stortinget om å oppnevne en ny granskningskommisjon av Juklerød-saken. 92 av Stortingets 165 representanter stemte over forslaget den 31. mai 1996. Forslaget ble nedstemt med 86 mot seks stemmer.

Saksordfører Jan Simonsen (Frp) forklarte at flertallets begrunnelse for å nedstemme forslaget var, at det i 1995 kom inn 725 søknader om billighetserstatning fra personer som «føler seg urimelig behandlet av det offentlige», og at de ikke kunne «plukke ut en enkelt sak om et enkelt individ».

Som per definisjon avslører at Stortingets flertall - når det passer - overhodet ikke er interessert i å fremstå som tilhengere av et rettsamfunn. Og velger å skjerme maktapparatet selv i åpenbare brudd på menneskerettigheter. Kriminellt maktmisbruk svarer seg altså. I Norge. Tenk det. 

Bruk litt tid til å huske mennesket Juklerød.

Og bruk gjerne tid på å forstå hvor stort overgrep politi, stats- og riksadvokat samt høyesterett har begått mot mennesket Torgersen. 

Ta også de politiske karakterdrap på alvor. Gi litt tid til mennesket Øvrebotten.

Dette er en begynnelse. Toppen av isberget. Av maktens urett. Av de viktige/mektiges menneskers svik. Svikter vi alle?

Selv om det er ubehagelig skriver jeg på tavla: 

La stå!