Regjeringen lyver

Tja, vil noen si. Det er ikke fair å påstå at noen lyver. Andre vil på den annen side si at det ikke er fair å leke at noen snakker sant når de faktisk lyver.

– I en verden der befolkningen vil bli 9 milliarder i 2050, står vi foran tidenes største utfordringer når det gjelder matsikkerhet. Et økende behov for mat må oppfylles samtidig som vi letter presset på en begrenset naturressurs-base for mat og landbruk, sier Sylvi Listhaug.

Og derfor skal norsk landbruk konkurrere uten tollbarrierer og vi skal ha større enheter som regjeringen mener skal bidra til økt matproduksjon.

Eksperter har et annet syn. Alt tyder på at H/Frp kjører markedsliberalisme på autopilot og ikke bryr seg en døyt om matproduksjonen øker, bare rike Norge kan spare penger på å importere mat på det åpne markedet.

De lyver, med andre ord.

Men de vet hva det dreier seg om.

Det er en gryende forståelse for at det er en betydelig interessekonflikt innad i jordbruket mellom sentrum og periferi - mellom utkantjordbruket og et stadig mer mekanisert jordbruk i sentrale strøk.  Dersom totalstøtten må reduseres og mye av den gjenværende støtten forblir kvantumsavhengig, vil det være utkantjordbruket som presses ut.  

Store deler av norsk jordbruk skal altså på kort sikt raderes ut. På lang sikt kan man spørre seg om også jordbruket i sentrale strøk må gi tapt. For i virkeligheten vil også dette stadig mer mekaniserte jordbruket også være avhengig av subsidier og støtte. Spesiellt hvis det skal konkurrere med et globalisert landbruk.  Og det skal det jo.

Verre er det at logikken er fraværende. I et marked der matsikkerheten "står foran tidenes største utfordring", skal vi altså satse på at noen til enhver tid vil selge oss mat - kanskje i fremtiden på bekostning av at egen befolkning sulter. Hm .... Penger har vi nok av - men når sulten gnager innser selv petroholikere at hverken olje eller penger kan spises. Da får vi andre prioriteringer.

Dernest vet vi av erfaring at i krigstid blir import meget - la oss si - ustabil. Sikkerhetspolitikken blir altså lagt til side i denne vurderingen. Til tross for at krig har kommet som reneste julekvelden på kjerringa til oss før. Nesten som reneste 9. april. Eller blokade av Norge under Napoleonskrigene. Du vet når den underlige gråsprengte rodde til Danmark etter poteter. Men det er jo lenge siden, og nå er vi jo verdens beste land og alle er sikkert snille med oss. Selv i krig.

Kompromissløse meninger mener norsk landbruk bør omstille seg. Og at en slik omstilling burde skjedd for mange tiår siden. Men på helt andre premisser. Vi bør i all anstendighetens navn redusere subsidier og heller betale det som matproduksjon koster her på berget og ikke leke at bare bøndene ofres, så går alt bra. For hvem ofres neste gang? Det finnes INGEN her i Norge som ikke kunne vært outsourced med billigere arbeidskraft.

Internasjonale økonomier er så ulike at frie markeder ikke kan fungere før ulikhetene eventuellt reduseres betraktelig. Vi kan aldri produsere sko i Norge i konkurranse med barnearbeidere og fattige som jobber for lønninger de ikke egentlig kan leve av. Er det dette målet regjeringen har? At vi skal tilpasse oss denne virkeligheten ved å gå ned i lønn til vi må bo i telt i fjellandet vårt slik at de få kan bygge pengebinger og kjøpe seg fritidsboliger i koseligere strøk?

Hvis det er det, bør vi få beskjed om dette, slik at regjeringen kan lynsjes. Hvis ikke bør regjeringen svare på hvorfor akkurat bøndene skal ofres mens andre skal skjermes. Eller kanskje taktikken er at vi alle skal kokes så sakte at vi sitter i ro til det er forsent?

Men hva med fattige land som ikke får tjene penger på landbruk? Det er jo bedre med handel enn bistand?

Jo, det er det. Men handel må baseres på frivillighet. Vi kan ikke kjøpe poteter fra eksempelvis Tanzania basert på annet enn frivillighet. Likeledes bør ikke Tanzania kjøpe noe av oss uten at de rasjonellt sett tjener på det.  "Frie" markeder betyr ikke tvangskjøp av billigste produkt. Like lite som jeg velger å ikke gå i sekk og strie bare fordi det er billigst.

Utviklingsland bør satse på å produsere noe som gagner dem selv bedre enn å selge bort maten sin til de rikeste landene. Sko for eksempel. Eller iPhoner. Eller noe annet. Og vi rike land bør i anstendighetens navn velge å betale nok. Ikke mest mulig. Men nok.

Alternativet er en kynisk holdning der ingen av oss i lengden kan ha et anstendig arbeid og en anstendig lønn.

Det er slik Old World Order helst vil ha det. Billigst mulig arbeidskraft og mest mulig kontroll. Alt i skjul av at det er slik fordi markedskreftene - pervertert satt utenfor rasjonell tankekontroll - vil ha det. Som om det er en naturlov at vi ikke kan gjøre annet enn å falle i grådighetens felle som leilendinger av kapitaleierne. Vi er vår verste fiende.

" ... humans are usually cruel and selfish rather than decent and altruistic."

                                                                                            Our Psychopathic Enemies, Illuminati