Sviket mot Romani - Norges nazi-prosjekt

Norges skam:

NOU 2015: 7 2015 En feilslått og nedbrytende politikk 

Taterne-/romanifolket ble på 1900-tallet utsatt for en hardhendt assimileringspolitikk fra norske myndigheter. Politikken kom til uttrykk gjennom lover og forordninger som til dels hadde et diskri- minerende formål, og en klart diskriminerende virkning. Dette skapte negative fordommer om folkegruppen som har ført til frykt og mistillit mellom den og storsamfunnet. Denne politikken både har hatt og har fremdeles store konsekvenser for taterne/romanifolket. Politikken rettet seg særlig mot to områder: omsorgsovertagelse av barn og tvungen bosetting. Staten overlot i all hovedsak gjennomføringen til den private organisasjonen Norsk misjon blant hjemløse (‘Misjonen’). Fra 1907 til 1986 ble Misjonen i praksis enerådende på dette feltet, og offentlige instanser fikk instruks om å samarbeide med den. Selv om Misjonen også var en pådriver i å definere målgruppen og utforme politikken, konkluderer utvalget med at den utførte sitt arbeid på vegne av staten. I tillegg finner utvalget at det var et nært samarbeid mellom Misjonen og kommunale myndigheter når det gjaldt omsorgs- overtagelse av barn og bosetting. Politikk og tiltak i strid med menneskerettighetene Tiltak mot barn var et sentralt virkemiddel i assi- mileringspolitikken overfor taterne/romanifolket. Barn ble tatt fra foreldrene og plassert i barne- hjem og fosterhjem, og omsorgsansvaret ble over- ført til Misjonen. I løpet av to generasjoner fra 1900 ble nesten en tredjedel av barn født i tater-/roma- nifamilier bortsatt av barnevernet. Dette hadde dramatiske konsekvenser for gruppen som helhet. Omsorgsovertagelsene var ofte begrunnet med at foreldrenes livsform var skadelig for barna. Misjonen gikk også inn for å bryte kontakten mellom foreldre og barn. Situasjonen for barna etter omsorgsovertagelse varierte. Mange barn ble utsatt for omsorgssvikt, mishandling og overgrep etter omsorgsovertagelsen.

Dette er ikke gammelt arvegods fra mindre opplyste tider. Prosjektet og undertrykkingen av Romani/tatere foregikk til sent på åtti-tallet. Rasehygiene og konformitetssamfunnet er en del av Norges nære historie. Den statlige rasehygienen ble endog støttet av kirkens menn. I et foredrag i Oslo presteforening i 1933, «Moderne slekshygiene og kristen livsoppfatning» (trykt i Kirke og kultur), argumenterer misjonens generalsekretær, Ingvald B. Carlsen, for at Gud selv praktiserte rasehygiene da han lot dårlige avlsindivider forgå i syndfloden, mens de gode ble berget ombord i Noahs ark. 

Man kan saktens undres over hvordan nasjonens elite anser seg som overdommer, og bøddel - raseteoriens tilhengere må uansett ta inn over seg en ubehagelig sannhet. Om de så enn representerer den genetiske perfeksjon - etter egen definisjon - så er deres moral langt under pari. Man kan saktens gå så langt at deres moral til tider bikker langt over i psykopatenes rekker. Hvordan kan det ha seg at samfunnet aksepterer disse råtne inntil margen individer i slike stillinger? Er deres hypnotiske propaganda så god - eller sover vi alle kollektivt i timen?

 Les mer.