Forsinket rettferdighet

Etterhvert begynner yrkesskadde oljearbeidere å få rettferdighet, et eksempel på dette er at også britiske familier får kompensasjon for de som omkom under texas-tilstandene i norsk oljeindustri. Dykkernemda har endelig akseptert det selvsagte - at også disse menneskene hadde rettigheter og at erstatning skal utbetales.

Trist er det da at dette først skjer etter en knallhard kamp av de etterlatte, altfor sent, og etter at statens eget organ, dykkernemnda, har dratt bena etter seg og obstruert i årevis.

Den norske stat står igjen som den smålige stat. Den insensitive, på grensen til den kriminellt uansvarlige stat. Den uærlige og umenneskelige stat. Saken er kanskje over, men ingen ære kan tillegges norske myndigheter hverken i denne eller liknende saker.

Dykkernemnda har kjempet for at staten skulle gå fri så lenge den kunne. Dykkernemda har kalt henvendelser fra de pårørende for "drittmailer". Dykkernemda har opptrådt som den mest kyniske representant for makta, partisk - som forventet - på sin egen arbeidsgivers side. Dykkernemda har offentlig uttalt at et viktig moment for dem var at hvis en utvidet grunnlaget, så kunne det bli dyrt for staten. Skammen vaskes ikke bort med disse blodpengene.

All honnør til de som har kjempet så hardt for saken. Som de selv sier - det viktigste var å få anerkjennelse. Å føle at også de omkomne hadde krav på verdighet og rettferdighet istedet for å bli fullstendig ignorert eller sett på som et irritasjonsmoment fra norske myndigheters side.

Og for alle som ennå ser Staten som den gode og snille velgjører bør illusjonen snarest forgå. Staten er som alltid bukken som passer havresekken og makter ikke hverken selvjustis eller rettferdighet - det merker yrkesskadde i Norge daglig på kroppen. Det blir som regel David mot Goliath. Etter at Goliath har bestemt alle reglene, bestemt alle lovene og paragrafene og til alt overmål tatt fra David slyngen.

Pelsdyrnæringen sliter

Veterinærforeningen ønsker å legge ned pelsdyrnæringen.

- Driftsforma betyr at dyra ikkje får tilfredsstilt naturlege åtferdsbehov. Trass i gode intensjonar i næringa, syner det seg at det framleis er store problem med tanke på dyrevelferd, melder foreningen.

Og det har også Kompromissløse meninger ment. Det er rett og slett ikke mulig å drive økonomisk og samtidig ta vare på dyras behov. Tidene forandrer seg, og slaveri og dyreplaging er ikke lenger akseptert. Ingen form for oppdrett av rovdyr kan være i nærheten av å ta hensyn til dyrenes vel.

Bransjen slår selvsagt tilbake. Panikkartet er ordet som brukes om kritikken - som om næringen ikke har fått sjanse etter sjanse i årtier uten å komme opp med brukbare løsninger. Som om ikke bransjen nå snart må innrømme at deres definisjon av brukbare forhold er langt ifra det både ekspertise og lekfolk kan akseptere.

Regelendringer og hyppigere tilsyn har åpenbart ikke ledet til målet, sier veterinærene. Og det kunne vi alle tenkt på forhånd. Næringen har jo ikke forstått alvoret noengang. En sak er at de ikke har hatt selvjustis nok til å luke ut de alvorligste sakene der dyr direkte misligholdes - en annen sak er at de ikke har tatt inn over seg at selve regelverket og praksis med små bur og nettingulv - uten unntak er dyreplageri - uavhengig av om dyrene fysisk blir skadd eller ei.

Med så liten selvinnsikt bør næringen legges ned for godt. Det er en skam at skattepenger blir brukt til å subsidiere slike forhold.

Eiendomsrett og leilendingesamfunnet

En gang var det gitt at Kongen styrte og eide landet i kraft av Gud. Slik er det ikke lenger. Eiendomsretten til landet har blitt overtatt av en demokratisk valgt forsamling. Men hovedprinsippet er det samme. Retten til å skattlegge som fundament for makt er den samme som før. Og retten til å skattlegge eiendom gir Staten samme rettigheter som før. Landet eies av myndighetene, og borgernes skjebne og eiendom er dermed i prinsippet bare ute på legd.

Den private eiendomsrett er dermed derfor idag bare en illusjon. En illusjon som er nødvendig for at borgerne skal akseptere status quo, og glemme de prinsipper som ble utarbeidet blant annet under den franske revolusjon. Prinsipper som engang var utgangspunktet for frigjørelse fra allmektig kongemakt og grunnlaget for opplysningstid og frihet. Eiendomsrett også for den jevne borger var et av hovedprinsipene bak den franske revolusjon. Nettopp friheten fra å bli underlagt herredømme av en stat basert på ens eiendom var å ta bort grunnlaget for eneherskerens makt. Det var dette som gjorde bønder og andre til arbeidsmaur for Staten. At denne makten idag forvaltes av en folkevalgt forsamling forandrer ikke på det prinsippet.

Snarere tvert imot gjør slike ordninger det enklere å forsvare nettopp ufriheten bak denne maktfordelingen. "Folket har jo selv valg å frasi seg sin frihet".* Føydalsamfunnet lever med andre ord i beste velgående. Prinsippet om et borgerskap fristillet fra myndighetenes direkte kontroll er med andre ord ofret.

Skatt er nødvendig i ethvert samfunn. Selv i et anarkistisk samfunn eller libertariansk samfunn. Måten skatten blir inndrevet og selve skattenivået er selvsagt ikke skrevet i stein. Men alle løsninger - enten de er felles eller private - må finansieres. Med andre ord - selv om man er imot statlig inndrevet skatt, betyr ikke dette at skatter - eller betaling - ikke finnes. Det er en forutsetning at om noen bygger eksempelvis en vei, så må denne finansieres. Dette er ikke i prinsippet et monetært spørmål, men et resursmessig. Selv i et blodrødt kommunistsamfunn må arbeiderne som bygger veien kompenseres av de som skal bruke veien.

Men dette blir lett en digresjon.

Eiendomsskatt i norsk sammenheng har egentlig sitt historiske utspring langt fra prinsippet om Statens overherredømme. Fra 1661 av ble det innført en matrikkelskyld som basis for skattlegging av eiendommer. Ordningen var et resultat av ønsket om å skattlegge faktisk overskudd på landbrukseiendommer, og var 1/6 av produksjonen. Matrikkelskylden kunne derfor gjerne være et visst antall tønner korn, et antall kalveskinn eller liknende, alt etter gårdens faktiske produksjon. Man kan som kjent ikke skattlegge det som ikke eksisterer, og pengeøkonomi var ikke betydningsfull i det selvbergende bondesamfunnet.

Matrikkelskylden var med andre ord en ikke-monetær inntektskatt.**

Etterhvert som pengeøkonomi ble vanlig i samfunnet, ble matrikkelskylden i 1883 omgjort til skylddaler. Prinsippet var fremdeles at skylden (skatten) var basert på faktisk verdiskapning.

Matrikkelskatten forsvant fullstendig fra 1882, da inntekskatt ble innført på generellt grunnlag. Nå betalte altså fremdeles bøndene skatt, men basert på monetær faktisk inntekt. Det samme gjaldt borgere i byene, som tidligere ikke hadde hatt noen matrikkelskatt av naturlige årsaker.

Fra 1911 ble det imidlertid også anledning til å kreve inn eiendomsskatt på alle bebygde boligeiendommer som befant seg i «bymessige strøk» i bykommunene, og på «verker og bruk» (i praksis forretninger og industribedrifter). I landkommunene var det bare anledning til å kreve inn eiendomsskatt på «verker og bruk». Fornuften i dette ligger i at verker og bruk har en faktisk inntjening, mens landeiendommer har sin avkastning representert direkte i bondens inntekt, og denne var allerede beskattet.

Mange bruker idag argumentet at eiendomsskatt er betaling for kommunale tjenester, og at områder utenfor «bymessige strøk» derfor ikke bør være ilagt eiendomskatt. Dette er en avsporing. Eiendomsskatt var først og fremst en inntektskatt. Hvis inntekt er grunnlaget for skattlegging er direkte inntekt på eiendom rettferdig å skattlegge. Der ingen inntekt finnes, er eiendomsskatten ulogisk. Vanlige husstander har ingen inntekt gjennom eiendommen. Eventuell skattlegging av eiendom bør da logisk gå igjennom formuesbeskatning.***

Eiendomskatten ble i virkeligheten justert fortløpende i henhold til ønsket om å heve det generelle skattenivået. I 1960 falt skillet skillet mellom by og land bort. Begrunnelsen var at kommunale tjenester skulle betales for. Her går man altså bort fra prinsippet om at det er faktisk verdiskapning eller inntekt som skal finansiere tjenester****, og at det er eiendom i seg selv som skal gi grunnlag for skattlegging. Med andre ord - man forutsetter at Staten har grunnlag - ikke bare for å skattlegge inntekt - men også for å ta leie av eiendom.

Med dette prinsippet er man trygt tilbake i føydalismen, der Staten til enhver tid har rett til å utøve sin eiendomsrett og andres "eiendomsrett" er sekundær og på statens nåde.

Fra 2007 ble det gitt generell mulighet til å pålegge eiendomsskatt for samtlige eiendommer og eiendomskatt var i prinsippet nå ren tilleggsskatt.

Som ledd i et system av skattlegging gjennom flere nivåer er eiendomskatt alikevel ikke regnet som formueskatt. Selv om det selvsagt er vanskelig å se at det skulle være noen prinsipiell forskjell mellom eiendom og formue.

Forutsatt at man anerkjenner formueskatt er det vanskelig å se at ikke eiendom skal inngå i denne skatten - det er ingen logikk i at eiendomsskatten skal være en egen skatt i tillegg til formuesskatt.

Eiendomsskatten tar ikke hensyn til faktisk inntekt, eller livssituasjon. Eiendomskatt er faktisk en rå markedsorientert beskatning av bolig med total usosial profil. Skattegrunnlaget er eiendommens objektive omsetningsverdi. Med objektiv omsetningsverdi menes den verdi en kjøper under normale omsetningsforhold er villig til å betale for eiendommen. Ved verdsettelsen ses det bort fra den nåværende eiers konkrete utnyttelse av eiendommen og avtaler knyttet til utnyttelsen. Med andre ord, er markedet villig til å betale mye for en eiendom, stiger beskatningen av eiendommen. Skatten virker derfor favoriserende for den som har mye penger eller stor kredittverdighet. Man kan med andre ord i teorien bli tvunget til å selge sin eiendom fordi noen andre er villig til å betale mye for den.

Dette bryter selvsagt med prinsippet om frivillighet ved kjøp og salg, og har intet med frie markeder å gjøre, men er mer beslektet med misbruk av kapitalmakt. Dette bryter også selvsagt med prinsippet om privat eiendomsrett.

Selvsagt er det få som faktisk blir tvunget til å selge eiendommen sin, selv om eksempler finnes. Skatt er nemlig et tveegget sverd, og for høye satser ødelegger selvsagt skattegrunnlaget for myndighetene. Går alle fra gård og grunn er det lite penger å hente. Men et slikt system tar selvagt ikke hensyn til annet enn gjennomsnittet. Flertallsdiktaturet er et føydalsamfunn som i prinsippet, og av populistiske årsaker, bare garanterer flertallet rettigheter.

Eiendomsskatten er ikke så høy, hevder mange, så da kan man godta den. Dette er et dårlig argument. Er det ok å stjele litt? Eller banke noen opp litt? Hadde det ikke vært bedre å sikre at skatter og avgifter var logiske og rettferdige? Men viktigere - det finnes i teorien ingen begrensende faktor på skattens nivå, og større negative effekter enn idag er absolutt mulige.

Dersom en normal boligeiendom blir taksert til kr. 2 mill., og kommunen har innført maksimalsats på 7 promille, og ikke har innført fradrag for markedsrisiko, vil den årlige skatten av eiendommen utgjøre kr. 14 000,-.

Dette er ikke en uvesentlig leie å betale for egen eiendom på toppen av alle kommunale avgifter og andre skatter. Og maksimalsatsen på 7 promille er heller ikke endelig fasthugget i stein. Tvert imot er det mange økonomer som ønsker høyere beskatning av bolig*****, fordi slik beskatning i teorien ikke går ut over arbeidsviljen******. Med andre ord, mennesker uten arbeid, i hovedsak syke eller pensjonister, skal betale for at effektiviteten i maurtua skal øke. Myndighetene utøver nok engang sin urettmessige og selverklærte eiendomsrett over mennesker!

Høy eiendomsskatt fratar i verste fall alle med liten inntekt muligheten til å eie og bo i egen eiendom. Dette presser frem ordninger som for eksempel bostøtte og kommunale boliger. Sammen med andre regressive skatter fratar eiendomsskatten de fattigste og de med vanskelige livvsituasjoner muligheten til å eie. Det er et godt middel i kampen mot de fattige.

De aller rikeste er nok meget godt fornøyd med at de i dagens system nesten ikke betaler inntektsskatt, fordi mulighetene til skatteplanlegging er så store. De aller rikeste er nok også meget godt fornøyd med at skattenivået i forhold til bolig gir store byrder til lavtlønnede, men er peanuts i forhold til deres egen enorme pengestrøm. Samfunnet er - som alltid - rigget i favør eliten.

Det er småfolket som er leilendingene. Intet er nytt under solen.

Skatt burde uansett bare aksepteres på ett vilkår - at det er direkte betaling for fellesløsninger. Skattlegging vilkårlig av objekter er ren føydalisme. At befolkningen har akseptert slikt er desverre et resultat av illusjonen om at demokratiet har gyldighet som et elitistisk styrt flertallsdiktatur. Med andre ord - det diktaturet som flertallet støtter - eller ihvertfall aksepterer - overstyrer alle rettigheter slik det vil.

Den franske filosofen Alexis de Tocqueville har sagt det slik: "Et demokrati uten lokalt selvstyre har ingen garanti mot overgrep." At de fleste kommuner innfører eiendomskatt er imidlertid ikke et resultat av kommunalt selvstyre. Det er et direkte resultat av at Staten ikke finansierer kommunenes forpliktelser på ordinær måte.

Dette føyer seg inn i rekken av andre statlige overgrep og manglende evne eller ønske om å finansiere sine monopolløsninger gjennom rettferdige ordninger.

***

*Sannheten er imidlertid at bare to av ti er tilhengere av eiendomsskatt, så fenomenet kan ikke engang forsvares fra et demokratisk synspunkt. Her er nok et eksempel på at eliten overstyrer folket og at det representative demokrati er avhengig av politikernes evne til måtehold - som per idag ikke eksisterer, og som ikke blir straffet av velgerne.

**Nå diskuteres det i enkelte miljøer om også inntektsskatt er umoralsk, dette er et spørsmål som jeg lar ligge i denne omgang, med henvisningen til at også et samfunn uten skatt vil måtte ha avgifter på de forskjellige tilbudene. Måten man velger å inndrive disse inntektene på ser jeg på som noe mindre prinsipiellt viktig enn muligheten til å skattlegge basert på rene føydale prinsipper. En avgift på forbruk av tjenester må uansett nødvendigvis betales av tilgjengelig inntekt.

***En annen sak er at man idag har egen avgift for disse kommunale tjenestene. Dog er jo prinsippet om dobbel - trippel - kvadruppel, osv ad infinitum - beskatning aldeles ikke ukjent for myndighetene.

****I denne sammenheng kan også nevnes den ulogiske skattlegging av "fordel av egen bolig". Bruk av egen bolig og fritidsbolig er skattepliktig kapitalinntekt etter skatteloven § 5-1 første ledd, jf. § 5-20. Skatteplikten er også uttrykkelig slått fast i skatteloven § 7-1 første ledd første punktum. Denne beskatning burde være direkte ulovlig, fordi bruk av egen eiendom defineres som kapitalinntekt. Kapitalinntekt er selvsagt ingen inntekt før gevinst eventuellt tas ut. Eie av for eksempel aksjer er i seg selv selvsagt ikke definert som "kapitalinntekt". Bruken av nyskapende definisjoner og ulogiske vendinger er imidlertid ingen begrensende faktor i iveren etter å skattlegge. Føydalismen lever i beste velgående. Jevnfør punkt ****. En annen sak er at hvis bolig virkelig skulle defineres som fullverdig kapitalinvestering må alt vedlikehold osv beregnes som fradragsberettiget, og huseiere ville fått store muligheter for skatteplanlegging. Økonomer som feier slike muligheter under teppet ville stått bukseløse til spott og spe når de roper om eiendomsskattens fordeler hvis allmennheten hadde gjennomskuet bløffen.

*****Først og fremst ved å innføre full markedsverdi på boligen, noe som ville øke eiendomskatten vesentlig og bokstavelig talt kaste titusenvis av mennesker ut av sine boliger og/eller over på støtteordninger!

******At beskatning av arbeidsinntekt går ut over arbeidsviljen er en ren bløff. Når skattene går opp, må man jobbe mer for å oppnå den økonomiske komfort som man aspirerer til. Et langt mer tungtveiende argument i den sammenheng kunne vært å unngå å ha høyere skatt på overtid. En annen sak er at de aller færreste arbeidere overfor sin arbeidsgiver har mulighet til å redusere sin arbeidstid fritt som respons på skattenivå. Høy skatt på arbeidsinntekt og vanlig bolig gir imidlertid en større forskjell mellom fattig og rik med mindre den følges opp av høyere og mer reell skattlegging av rene kapitalinntekter. Det er her den alvorligste feilen i skattesystemet ligger. Det er ingen automatikk i at det bør kunne føres fradrag på privatøkonomien slik at enkelte med millionforbruk i praksis ender opp med en skattemessig inntekt på null! Det er også mer nærliggende å tro at tap i systemet skjer ved å skattlegge basisbehov uavhengig av arbeidsinntekt høyt fordi det presser marginalen opp og fører til større behov for økonomiske hjelpetiltak ved å heve listen for økonomisk selvberging.


Addendum 1:

For å illustrere den totale mangel på virkelighetsforståelse blant byråkrati og forskere i sosiale vitenskaper kan nevnes at boligskatt blant annet er satt i sammenheng med Tiebout's (1956) modell som predikerer at husholdningenes beslutning om hvor den vil bosette seg bestemmes ut fra dens preferanser for kombinasjonen av lokale offentlige goder og skatten som må betales i den enkelte kommune.

Dette ligger selvsagt høyt over virkeligheten langt oppe i skyene hos intellektualitetens elfenbenstårn. De aller fleste vil forstå at tilhørighet til lokalmiljø, venner og kjente, også er en viktig faktor og betydning for bosettingsmønster. For ikke å snakke om muligheter for jobb. De færreste shopper kommune basert hovedsaklig på kriterier om beskatning og tilgjengeligheten av offentlige goder.

Slike beregninger basert på absolutt fantasi og begreper som "Gitt Tiebout-antakelsene og identiske individer" (er individer identiske?) brukes blant annet for å beregne at mest effektive størrelse av en kommune går mot uendelig stor - altså at store kommuner er mer effektive enn mindre, noe som ikke har hold i empiriske studier.

Addendum 2:

Eiendomsskatten er i prinsippet en kommunal skatt, men selvsagt har staten sikret seg med en klausul om at statens eiendommer er fritatt fra eiendomsskatt, noe som styrker prinsippet om at staten "eier" også eiendomsskatten.

Snarere dreier det seg om nok et planlagt lag av beskatning, slik som blant annet bompengesystemet - dobbelbeskatning på flere nivåer som frigjør midler fordi statens forpliktelser kan reduseres.

Addendum 3:

Eiendomsrett er beskyttet av Menneskerettighets- erklæringen:

Artikkel 17 - 1. Enhver har rett til å eie eiendom alene eller sammen med andre. 2. Ingen må vilkårlig fratas sin eiendom.

Artikkelen burde selvsagt og logisk tillegges at ingen vilkårlig skal kunne skattlegge andres eiendom. Å skattlegge eiendommer uthuler eiendomsretten, og gir enhver stat i praksis mulighet til å arbitrært frata eiendom ved eksessiv skattlegging.

Addendum 4: Det er grunn til å tro at eiendomsskatt er en meget inneffektiv og dårlig skatt, fordi økt beskatning nødvendigvis fører til mindre privat forbruk, og dette reduserer både momsinntekter og omsetning i lokalt næringsliv. Med andre ord, kommunens reelle inntjening er eiendomskatten minus andre tap. Slik inneffektivitet er også tilstede ved annen beskatning, men balanseres i de fleste tilfellene av generell lønnsvekst, som gir høyere skattegrunnlag. Kommunene sitter med andre ord igjen med den dårligste enden av avtalen med staten.

Eiendomsskatt gir ikke automatisk høyere inntekt. Eksempelvis fikk nylig hjørnestensbedriften Staalverket i Strand kommune doblet eiendomskatten. Kommunen fikk 400 000 kroner mer å rutte med isolert sett. Arbeidstokken på verket ble imidlertid samtidig redusert med 15 personer. Marginalen for virksomhet flyttes. Andre inntekter går dermed ned, samfunnsøkonomisk er effekten i dette tilfelle negativ.

Inneffektiviteten er meget synlig. Kommunens mest optimistiske anslag kalkulerte først med totalt 27 millioner i ekstra skatteinngang ved ny taksering og promillesats. Resultatet var 6 millioner. Selv dette tar ikke i betraktning indirekte negative effekter av omleggingen.

Addendum 5: Boligskatt bidrar til homogenisering av samfunnet. Det vil si at kommuner med høy boligskatt har lettere en tendens til å bli befolket av mennesker med god inntekt. Dette er predikert i offisielle teorier om boligskatt, gir lite utslag idag, men vil sannsynligvis ha større effekt etterhvert som boligbeskatningen (sannsynligvis) vil øke, slik det er historisk presedens for å anta.

Teorien forutsetter at dette begrenses ved at en kommune med høy inntekt kan produsere flere goder, slik at mennesker med lav inntekt kan ta del i disse godene. Imidlertid er det grunn til å tro at slike antakelser er basert på rene drømmerier, da kommuner vesentlig befolket av høytlønnede ofte vil være politisk orienterte imot å skape mer fellesgoder. Lavtlønnede har heller ikke den luksus å kunne betale for høye kommunale avgifter/skatter for å delta i større andeler av fellesgoder, slik tilpasningsdyktighet vil hovedsaklig de bemidlede ha. Virkelighetens realiteter er at lavtlønnede faktisk må avgrense sitt forbruk basert på marginaliteten av sitt overskudd. Bare høytlønnede kan manøvrere økonomisk for best mulig avkastning.

Det er alikevel en viss frykt for at strategisk forflytning vil forekomme:

"Dersom individene fratas muligheten til for eksempel å underkonsumere bolig for å kunne konsumere det kommunale godet rimelig, så kan dette fjerne incentivene til konsumentene til å flytte mellom kommunene."

Og denne skatten har ingen vridende effekt, sier økonomene? Kanskje ikke, hvis sosial tvang økes!

Addendum 6: Moene (1986) argumenterer for at byråkratiet har monopol på informasjon om kostnadsfunksjonen i produksjonen av kollektive goder og at dette vil medføre at aktiviteten til byråkratiet er høyere enn hva som er samfunnsøkonomisk optimalt. Med andre ord at økt skatteinngang forbrukes i stor grad innad i byråkratiet, blant annet i form av høyere lønninger hos forvalterne (Brennan og Buchanan (1980).

Addendum 7: "Det ansvarlige ekspertvelde" spekulerer i at motstanden mot boligbeskatning er så stor i Norge fordi vi i utgangspunktet "overforbruker" bolig. Denne påstanden er nærmest latterlig, da hovedårsaken til at vi forbruker mye ressurser på bolig i Norge er høye offentlige standarder på bolig, standarder som også nylig er blitt forhøyet. Det er uansett liten elastisitet i forhold til å bygge hus som er vesentlig under "vanlig" standard i Norge. I tillegg er det dyrere å bygge boliger tilpasset norsk klima enn for de fleste andre klimater. Boligpriser styres utover dette også i hovedsak av generell inflasjon, presset i oljeøkonomien og renteutvikling. "Overforbruket" er dermed - i den grad det finnes - et resultat av politisk, økonomisk og klimatisk styring. Så er det også et politisk spørsmål om vi ønsker trailerparks eller liknende i Norge. I den grad det finnes overforbruk er det knyttet til et system som har enorme incentiver til å skape et lånebasert samfunn. Dette er også et politisk/økonomisk problem som er sentralstyrt.

Det bløffes imidlertid med å forvirre monetær bruk og ressursbruk. Lite tyder på at det er fysisk mulig å forbruke mindre ressurser på ordinære boliger idag gitt forutsetningene.

Motstanden mot boligbeskatning kan da mer sannsynligvis forklares gjennom at beskatningen føles urettferdig, da den nettopp representerer fravær av valgfrihet (man må bo) og nettopp føles som et overtramp mot privat eiendomsrett.

Addendum 8: Tilhengere av eiendomskatt mener den reduserer boligpriser, og at dette kan være fordelaktig for boligeiere. På kort sikt kan dette være korrekt, og forskning viser en liten, men signifikant effekt. Imidlertid er teorien at dette skyldes forskjeller mellom kommuner med og uten eiendomskatt. I og med at utviklingen går mot at stadig flere kommuner innfører eiendomskatt vil dette da, stadig ifølge modellen, utjevne seg. Resultatet er i prinsippet bare en overgang fra initielle utgifter til evigvarende kostnader, noe som selvsagt ikke favoriserer boligeiere på sikt.

Eventuelle fordeler for nyankomne på boligmarkedet ved lavere boligpriser spises selvfølgelig uansett også opp av økte utgifter til boligskatt.

Addendum 9: Boligskatten er aldeles ikke bare en skatt for den som eier, men også den som leier. Det er alment akseptert at boligskatten overføres delvis eller helt til leiemarkedet, slik at også leietakere er med på å betale den. I de fleste tilfeller der huseier ikke bor i eiendommen selv, altså ved ren kommersiell utleie, betaler leietaker 100% av skatten. Dette blir da en skjult skatt - men enda verre, en sitter igjen med det resultat at de som IKKE eier betaler skatt for andres eiendom! En har spekulert på om en av grunnene til at eiendomskatt blir akseptert (også av politikere) er at man tror denne skattlegger eiere, men lar leietagere gå fri. Dette medfører ikke riktighet, og en slik antakelse baserer seg på rene misforståelser eller fri fantasi.

Fornuft eller logikk er imidlertid fraværende i skatteetikk. Bukken passer som alltid havresekken. Og bukken er blind for annet enn egne behov.

Ondskapens akse

Nei - dette handler om en annen ondskapens akse. Den virkelige.

Mange vil reagere på begrepet ondskap. Finnes det? Eller skal man bortforklare det i mer psykologiske - mer ansvarlige termer? Nei, og atter nei. Ondskap er i mange tilfeller ikke en foreldet eller feilaktig betegnelse på menneskelig oppførsel. Mennesket har definert begrepet ondskap nettopp fordi den finnes. Å "ansvarliggjøre" - overforklare og temme - ondskapen er et forsøk på å feie den under teppet av mennesker som ikke har guts nok til å innse at den finnes. Eller av mennesker som har behov for å skjerme ondskapen fra dagslyset. Ondskapen er en latent egenskap som finnes i ethvert menneske. Kanskje det er derfor vi ofte er villige til å late som om den ikke eksisterer?

Ingenting er i så fall å gå mer i ondskapens tjeneste...

Den "ansvarlige" intellektuelle tenkning er ofte plaget av det faktum at såkalte offentlige personer er avhengige av eller har fordeler av å støtte det etablerte system. I tillegg har mennesker med psykopatiske trekk ofte kometkarrierer i systemer som bygger på undertrykkelse og makt. Der det er bygget opp et system basert på makt har man undertrykkelse. Undertrykkelse og makt går hånd i hånd. Makt er basert på monopol på undertrykkelse. Om denne makt er basert på sosialistiske tanker eller konservative kapitalistiske tanker er irrelevant. Makt korrumperer - en sannhet som er så innlysende at begrepet nærmest har mistet sin betydning. Vi blir fartsblinde og tror at mer makt til systemet kan skape utopia.

Det vil aldri skje. Uavhengig av politisk retning. Desto sterkere systemet er, desto mer ondskap vil det generere.

Ondskap og psykopater? Nei, dette er for grovt. For satt på spissen?

Galskapen er at det ikke er det. Selvsagt ikke. Psykopatene finnes, og de trives meget godt i systemer som skjermer dem for personlig skyld, der de kan gjemme seg bak private eller offentlige institusjoner. For det er nettopp slike mennesker som liker å utnytte makt. Og det ytterste maktmonopol finnes i systemer som overkjører individet - enten det skjer for et "felles beste", et personlig diktatorskap eller basert på en kapitalistisk maktbase.

Romerriket skapte ondskap. Den katolske kirke skapte ondskap. Samtlige kolonimakter skapte ondskap. Stalin skapte ondskap. Hitler skapte ondskap. Mussolini skapte ondskap. Mao skapte ondskap. Listen er lang som et vondt år og strekker seg gjennom hele menneskets historie. Og - så vanskelig det enn kan være å innse for den som liker sin verden innpakket i rosa bomull - også den norske stat skaper ondskap.

I "ansvarlighetens" navn bør man kanskje ikke si slikt? Tvert imot. Ansvarlighet er å ta inn over seg virkeligheten. Det er når man feier virkeligheten under teppet man er uansvarlig. Dog - den som setter sin karriere høyere enn sannheten og virkeligheten vil alikevel definere "ansvarlighet" annerledes.

Psykopater? Gammeldags ordbruk, og det er da ikke så ille? Problemet er at det er verre enn man kan forestille seg.

Ethvert menneske kan utvikle psykopatiske trekk. Spesiellt i situasjoner der det er kraftige incentiver for det. Men psykopatene finnes uansett allerede, og de kryper inn i systemet nettopp fordi systemet oppfordrer til det. Tilsynelatende underkastelse, smiger og manipulasjon av omgivelsene inntil man selv er i posisjon til å utøve makt. Det er psykopatens vei.

Og hvorfor ikke kalle en spade for en spade? Det moderne uttrykket for psykopat er sosiopat. En sosiopat er en som ikke har normalt følelsesliv satt opp mot samfunnets normer (sosio=samfunn). Samfunnets normer er derimot irrelevante. Samfunnets normer er ikke målestokk. Samfunnets normer kan teoretisk definere 100% normale mennesker som unormale. Begrepet sosiopat er derfor knyttet til propaganda om at samfunnet (i praksis definert gjennom makten) alltid har rett. Nei, det er mer komplisert enn som så. Moral er en personlig sak. En for andre farlig psyke er derfor en mer korrekt beskrivelse av problemstillingen. En psykopat.

En prosent av befolkningen er i snitt psykopater. Det er nær 50 000 av dem i Norge alene. Femti tusen.

[Psykopatene] kan ved første inntrykk virke sympatiske, intelligente og sjarmerende, men som ved nærmere kontakt viser seg å være manipulerende, løgnerske og impulsive. Utad kan en psykopat være vellykket, med en godt betalt jobb og godt rykte etc, mens en innad viser seg å ha en utiltalende oppførsel.

[Psykopatene] er drevet av sterk trang til å tilfredsstille egne behov og lyster og viser nedsatt evne til å føle empati og frykt. Dette kommer til uttrykk gjennom manglende hemninger i å utnytte andre personer og til å involvere seg i risikabel adferd. Andre vanlige symptomer er aggresjonsproblemer, manglende evne til langsiktig planlegging, nedsatt forståelse for ansvar og moral, logiske brister, patologisk løgnaktighet med mer.

Problemet er at mange politiske/sosiale systemer tilrettelegger for slik oppførsel. Grensene utviskes mellom det normale og det psykopatiske.

Nei, jeg sa ikke at tanken i utgangspunktet var å tilrettelegge for slikt. Gode intensjoner betyr imidlertid intet i forhold til empirisk virkelighet.

Maktsystemer tiltrekker seg psykopater. Bevis? Valgløfter og utopiske fremtidscenarioer kunne være aktuelle nå rett før valget. Men hvorfor ikke fleske til med et eksempel på den absolutte mangel på empati? Hva med en høyesterettsdommer som synes det er ok å henrette uskyldige?

Psykopaten (finnes andre alternative diagnoser?), og amerikansk høyesterettsdommer Antonin Scalia ser ikke problemet med å henrette Troy Anthony Davis, som har sittet fengslet i snart tyve år for drap, selv om bevisførselen mot Davis senere er funnet å være høyst tvilsom og bevisene idag peker mot en annen gjerningsmann. Scalia ønsket ikke engang at saken skulle gjennopptas.

"This Court has never held that the Constitution forbids the execution of a convicted defendant who has had a full and fair trial but is later able to convince a habeas court that he is “actually” innocent. Quite to the contrary, we have repeatedly left that question unresolved, while expressing considerable doubt that any claim based on alleged “actual innocence” is constitutionally cognizable."

Og Scalia - en praktiserende katolikk og høyrevridd neocon som i påtatt moralisme er imot oralsex og andre påståtte vederstyggeligheter - dog altså ikke statssanksjonert mord på feil grunnlag - og som i fullt alvor tror statens makt er gitt av Gud - er ikke engang alene i denne oppfatningen. Han er ansett som en respektert ankermann for den konservative vingen i amerikansk høyesterett. Og avslører selvsagt de konservatives ondskap. De ønsker ikke å innrømme feil selv når det er bevist de tar feil. Systemet skal defineres som ufeilbarlig.

Hva som var hensikten med Konstitusjonen - dens ånd - Hva som var hensikten med lover - er for Psykopaten uvesentlig. Hvilken skjebne andre mennesker utsettes for er uvesentlig - for empati er ikke tilstede i vurderingen. Bare opprettholdelse av systemet som gir næring til egen vinning, ære og makt er viktig.

Slike mennesker mener i fullt alvor at statsmakten har en rett til å kontrollere - til og med drepe - uavhengig av moral. Uavhengig av noen rasjonell og objektiv virkelighet. Basert bare på sin maktposisjon.

Og selv om det er mindretallet som tar til orde for denne ekstreme oppfatningen - er det ingen som tar skritt for å fjerne mennesker som Scalia! Det beviser psykopatenes makt og skjerming i systemet. Systemet skjermer egen makt ved å skjerme psykopaten.

Skremmende. Men saken blir ikke bedre av å stikke hodet i sanden.

Bare ved å innse sannheten og ved å reagere kan uvesenet røskes opp med roten.

Bare ved å innse at en spade er en spade og ved å forstå at enhver stat, institusjon eller gruppering som anser "systemet" som viktigere enn ethvert enkeltmenneske - er et uttrykk for ondskap - kan ondskapen kontrolleres.

Det er unødvendig å tro på en overnaturlig kilde til ondskap; mennesket er selv i stand til å begå enhver grusomhet. Joseph Conrad

Sviket mot Island

SV spesiellt og Norge generellt viser sitt sanne jeg i sviket mot Island. Retorikken om at man skal høste det en sår viser at sosialistene kjører knallhardt med sin egen krig mot kapitalismen. Koste hva det koste vil. Skjebnen til individuelle islendinger er uinteressant bare man får markert seg. Pisspreik om Nordisk samarbeid fremstilles nettopp i det lys det bør stå i - i pisspreikets tegn. For Norge hverken hjelper noen eller støtter noen hvis det ikke er i Norges egen interesse. Og hvis det ikke gir speiderpoeng for å kaste bort penger på fanatiske regimer. Politikk styrer vår barmhjertighet der vi i vår selvgodhet leker at vi er "verdens beste" på alt.

Dette føyer seg godt inn i galskapen med å ønske livslang tortur av mennesker som av ulike årsaker kommer i økonomisk uføre her i landet. Så vi er forsåvidt konsistente.

Hva kommer denne smålighet og skammelige oppførsel av?

Sannsynligvis et felles psykologisk arr etter tiden da Norge var blant Europas fattigste. Et arr som har vokst til en kreftsvulst da vi bokstavelig talt fant rikdom. Og fellesarven vår, folkesjela om Askeladden og ærlighet og hjelpsomhet ble skjøvet tilside for en grådighet og bedrevitenhet og moralsk se på oss på vår høye hest - holdning som vi ikke ser selv fordi det som kjent er lettere å se flisen hos andre enn bjelken i vårt eget øye.

Skammelig er det.

Og skam på Norge om vi engang trenger hjelp. Vi fortjener den ikke. Vi er oss selv nærmest, og bør behandles deretter av omverdenen.

Les mer

NM i Løftebrudd

Jeg stemmer IKKE Venstre - med dog. Morsomste innslag i valgkampen?

Peak Oil

Hanna E. Marcussen har et godt innlegg angående Peak oil på Pragmatisk utopist.

"Imidlertid later OED som om det dreier seg om når vi går tom for olje, ikke om når vi er over utvinningstoppen - peak oil.", sier Hanna. Og det er selvsagt helt korrekt. Problemet er at vi ennå kan leke at oljeinntektene skal redde oss i fremtiden, men sannheten er imidlertid selvsagt at allverdens ny leteboring ikke kan redde situasjonen og at tilgjengelig fossilenergi ubønnhørlig blir redusert år for år.

Oljenæringen vil nok halte seg fremover i flere år til - og spådommene om at oljen tar slutt om åtte år er nok ikke korrekte. Poenget er imidlertid at det blir stadig dyrere å hente ut mer - fordi de lettest (billigest) tilgjengelige feltene i verden allerede er i produksjon. Og poenget er at etterspørselen etter energi øker, men tilgjengelig fossilproduksjon er på vei nedover. Det er faktisk helt irrelevant når det tar endelig slutt. Vi har uansett ikke lang tid igjen før energi blir mangelvare. Prosessen er allerede igang, og det som nesten ingen tør å snakke om er at verden ikke har råd til å betale for høyere investeringskostnader innen oljeindustrien samtidig som prisene på energi vil måtte gå opp og tilgjengelig energi vil gå ned.

Hverken Jens Stoltenberg eller andre kan betale for sykehjemsplasser eller annet i fremtiden med oljepenger. Høyere oljepris er kanskje bra for Statoil, men en katastrofe for alle andre. Kostnadene ved å drifte samfunnet blir større, og infusjon av oljepenger til statsbudsjettet er som å pisse i buksa for å holde seg varm en kald vintersdag. Investeringskostnadene i nordsjøen står også i veien for investeringer på fastlandet. Vinnerne er også denne gang Statoil og oljemafiaen - og taperne er alle andre. Samfunnets ressurser blir kastet bort på et olje-eventyr som hverken har fremtid eller har gitt oss det Soria Moria slott som ble lovet.

Oljen skulle gi oss lavere skatt og bedre forhold for norsk næringsliv het det i forhåndsreklamen dengang da. Virkeligheten ble en helt annen. Selv om selvsagt bransjen selv har vasset i penger og prestisje i all denne tid.

Sannheten er at vi har bygd ut et samfunn som har gitt politikere stort spillerom og gitt oss illusjonen av evig velstand. Men illusjonen er nettopp det - en illusjon. Og i virkeligheten ser vi i at vi ikke har råd til å opprettholde samfunnets infrastruktur. Tenk veier, sykehjemsplasser, offentlig vedlikehold, sykehuskø og så videre. Og i virkeligheten ser vi at vi er blitt så avhengige av oljeindustrien at vi produserer stadig mindre verdier på annet vis. Og våre folkevalgtes medisin? Å tyne ut restene av oljeindustrien slik at illusjonen kan overleve i hvert fall en stortingsperiode eller to til.

Valget 09 er irrelevant - fordi de viktige spørsmålene er egentlig ikke på valg. Investeringene i oljeindustrien vil fortsette, annen industri vil fortsatt svekkes. Kostnadsnivået vil fortsette å øke. Politikerne vil fortsatt tro at papirpenger er viktigere enn virkelige verdier og samfunnets ressurser vil fortsatt bli ofret på oljegudens alter.

Kompromissløse meninger har sagt det før, men sier det gjerne igjen: På slutten av oljealderens motorvei venter fjellveggen - og vi gir stadig mer gass på veien mot det store smellet.

Les mer

Illustrasjon: IEDs tabell over norsk total energiproduksjon. Hvis du bruker elektronmikroskop ser du kanskje fornybar energi utover vannkraft.

Kultur eller Kaos?

Kommentar: Av en eller annen grunn hadde jeg skrevet dette innlegget for en tid tilbake, men glemt å legge det ut. Her kommer det ihvertfall:

David Pogue, journalist, teknologiskribent, kommentator, Emmy vinner, og forfatter av blant annet flere "For Dummies" bøker har uttalt:

“Unfortunately, I’ve had terrible experiences releasing my books in electronic form. Twice in my career, ‘blind’ people e-mailed me, requesting a PDF of one of my books. Both times, I sent one over–and both times, it was all over the piracy sites within 48 hours, free for anyone to download. I’ve got a mortgage and three kids to put through college, and it broke my heart! Unfortunately, the bad apples have once again spoiled it for everyone else.”

Jason Stoddard, forfatter, marketing rådgiver, redaktør og teknologi frik har imidlertid ingen medfølelse, og har kommentert:

“When Mr. Pogue hand-wrings about revenue lost to piracy, he uses his mortgage and his kids’ college bills to justify his income stream. He doesn’t talk about the value of his work, or the time he put into it, but instead resorts to a petty and rather petulant sense of entitlement. “I worked hard to get here! I deserve this moolah!” Well, who says? Who says anyone has any right to any kind of revenue multiplication scheme?“

Og i "The New Brave World" av teknologifriker er jungelens lov herre. Og medfølelse, rettferdighetssans og vanlig anstendighet har intet rom. Generasjonen som har fått mer opp i hendene enn noen annen generasjon og sjelden har opplevd at verden går imot dem, tror livet er som et dataspill der den sterkeste overlever, og der en går over lik rutinemessig for å score mest mulig poeng.

Var det denne manglende menneskeligheten som teknologien skulle gi oss? Eller sporet vi av et sted på veien?

Når Stoddard forsøker å latterliggjøre Pogue bruker han uttrykket "petty" og mener altså at lån og skolepenger er uvesentlige forhold. Verdi av arbeidet er mer relevant. Men ingen har altså rett på inntekt. Med mindre man er smartere enn piratene tydeligvis.

Så utrolig som det enn kan høres ut i lys av den elitistiske egosentriske moderne moral - eller mangel på sådan - så er faktisk løpende utgifter for livets opphold tålelig relevant for de fleste av oss. Og det er få som får betalt for den virkelige verdien av arbeidet sitt i den virkelige verden. Hadde så vært tilfelle hadde nok sykepleiere vært betalt betraktelig mer og pengeflyttere betraktelig mindre. Eksempelvis.

Men det Stoddard glemmer er at det nettopp er slik at når man velger å bruke sin arbeidskraft, så er det ikke uten relevans om man kan regne med en noenlunde sikker betaling. Forutsigbarhet er viktig. Uavhengig av hva man velger å bruke tid på, så er det slik at uærlighet og tyveri under normale omstendigheter betraktes som uakseptabelt, nettopp på grunn av at slik oppførsel underminerer forutsigbarhet og sikkerhet. Slik oppførsel bryter også ned alle markedsmekanismer og fører til samfunnsmessig kaos.

Alle samfunn som mangler forutsigbarhet bryter sammen i sosialt kaos og generell fattigdom. Uten unntak.

De fleste ville reagert hvis det var opp til arbeidsgiver å "kanskje" betale lønn. Og jeg garanterer at den godeste Stoddard hadde blitt lang i masken hvis hans lønn uteble fordi "ingen har rett til lønn". Fordi han hadde jo en avtale.

Men kopiretten som er del av den samme loven som beskytter mot ren utnyttelse på andre felter er også en slik avtale. En avtale som samfunnet beskytter for å unngå uforutsigbarhet, sosialt kaos og fritt spillerom for snyltere og mafia.

Vanskelig å forstå for virkelighetsfjerne teoretikere som tror deres egen verdi er garantert og at de faktisk har rett til å tilsidesette moral utviklet gjennom mange hundreår for sitt eget egoistiske verdenssyn. Ihvertfall så lenge det går ut over andre. Hvis det ble sosialt akseptabelt å betale for arbeid bare når en ønsket, ville nok også de mest virkelighetsfjerne se lyset før eller senere. For et slikt kaos ville brakt deres verden i kne.

Og så hadde de sluttet å støtte sjarlataner - av rene egoistiske motiver. Men dog...

New World Order

Jeg var inne hos Jassmonsteret på {Parantessyndromet}, og leste et innlegg om "økonomisk grums om renter". Det inspirerte meg til å legge ut denne meget brilliante filmsnutten fra FarmannTV:

Drypp - Udemokratisk valg

Hvordan befolkningen ennå kan virre rundt i den villfarelsen at vi lever i et demokrati med like muligheter for de politiske partier er en gåte. At valgkampen - med god hjelp fra statseide NRK har blitt til et skuespill mellom de store gigantene, der Arbeiderpartiet har fått det som de vil og utpekt FrP som hovedmotstander burde kanskje få noen og enhver til å tenke seg litt om.

Ifølge Statsministerens kontor har Ap-leder Jens Stoltenberg booket inn hele åtte egne TV- og radiodueller med Frp-leder Siv Jensen de neste fem og en halv ukene. I tillegg møter han Siv Jensen i fem andre debatter der også andre partiledere er med. Altså til sammen 13 ganger.

Til sammenligning stiller Stoltenberg kun opp i én egen duell med Høyre-leder Erna Solberg.

Joda. Til nød kan en si at det blir underholdende - men ikke demokratisk*.

Demokratisk vil være at alle partier får samme støtte og samme taletid i media.

Alt annet er selvsagt konkurransevridende - men en forstår jo godt at makta ønsker å trekke stigen opp etter seg...


*Dog - Demokratiet var ikke nødvendigvis tenkt å gi reell makt til "demos" (folket.) Solon sa: "..demos følger best lederne sine når de ikke er drevet av vold og ikke får for frie tømmer..". Med andre ord - det viktigste er å følge lederne?

Piratene tapte II - og generelle tanker om frihet

Utviklingen omkring ulovlig fildeling er stikk motsatt av det internettpiratene påstod, nedlastingen har faktisk gått ned etter rettslig hardkjør, og det lovlige salget har gått opp. Hvem som pisset i buksene er vel på det nærmeste avklart.

Jeg skal ikke hovere over at bortimot alle argumenter pro ulovlig fildeling har vist seg å være feilaktige. Men empirisk er det altså bevist at det var de. Lovlig nedlasting ØKTE faktisk. Platebransjen FIKK større inntekter. Nedlastingen vil nok aldri forsvinne, men det store flertall vil nok ALDRI være med i lukkede ulovlige nedlastingsmiljøer. Selv om slike selvsagt alltid vil finnes. Den høye profilen til blant annet TPB og reaksjonene som kom har vært med på å begrense nettopp muligheten til synlighet, og dermed også direkte konkurranse til lovlige alternativer og enkel tilgang for menigmann.

Ny lovgivning og saken mot The Pirate Bay, samt generellt press mot fildelere i form av bøter må antas at er hovedårsaken til denne utviklingen.

Og hylekoret om et fritt internett er tilsynelatende stilnet.

Det er synd, fordi man trenger virkelig vaktbikkjer som forsvarer friheten. Men man trenger ikke vaktbikkjer som ikke forstår hva frihet er. Å fritt tilegne seg andres eiendom er ikke frihet. Å bruke brorparten av internetts kapasitet til ulovlig virksomhet slik at utgiftene til nettilgang for alle går opp er ikke frihet. Å opptre anonymt i samfunnet når man bedriver kriminell virksomhet er ikke frihet. Denne typen frihet er det få som ønsker utenfor cyberspace. Og med god grunn. Det åpner for kriminelle, uredelighet og tar i virkeligheten friheten fra de fleste.

Friheten til å ha trygghet for egen eiendom er noe de aller fleste innser at er grunnlaget for et fritt samfunn. Hvor fri føler du deg hvis du ikke engang vet om du eier skjorta di?.

Men er ikke all overvåking et brudd på friheten? Nei. En viss overvåking av kriminalitet er en forutsetning for å håndheve nettopp tryggheten for egen eiendom og dermed et fritt samfunn*.

At slikt - som er normalt utenfor cyberspace - skal være uakseptabelt på nettet gir ingen logisk mening. Med mindre man mener overvåkingen av cyber-kriminelle skal foregå fysisk i hjemmene...

Nettets frihet handler om noe helt annet. Det handler om at ingen skal overvåkes personlig for politiske eller økonomiske motiver. Det handler om at Storebror ikke skal bestemme hvilken informasjon du har rett på tilgang til. Det handler om at ikke sterke kapitalkrefter skal få ta kontroll over nettet og styre internettsøk partisk - ta betalt for å gi førsterett til båndvidde - og generellt innføre kartell-tilstander som vil være en alvorlig trussel for fri informasjonsflyt. Et fritt nett må være åpent for alle aktører. Både store kapitalselskaper og deg og meg. Å gi kontrollen over internett til storkapitalen vil være som å gi anledning til at noen skal kontrollere hvem som skal få lov til å kjøre på veiene, hvem som skal få lov til å ta bussen - generellt hvem som skal få lov til å bruke infrastruktur.

Og så vil noen kanskje påstå at dette ikke er et libertariansk prinsipp (jeg er erklært libertarianer), fordi fri konkurranse er Konge. Nei - man går seg vill i begrepene her. Å bygge en vei kan for eksempel settes på anbud. Infrastruktur er imidlertid ikke veibyggers eiendom - like lite som byggeselskapet du hyrer inn ved nybygg eier huset ditt. Kontraktør er eier. Og kontraktør for infrastruktur bør alltid være felleskapet. Ja, riktig. Felleskap er ikke noe sosialistene har enerett på. Det har alltid eksistert i alle samfunn. Noen ønsker imidlertid monopol på det. Det bør de ikke få.

Og legg merke til at det er de røde miljøene som var sterkest for ulovlig fildeling. Det bør ikke komme som en overraskelse. Det er nettopp slike miljøer som ønsker å dele ut goder - ressurser - uten tanke for hvordan ressursene først skal skapes. Det er nettopp slike miljøer som hevder at eiendom og materiell velstand har mindre betydning. Betegnende var det også disse miljøene som, noe selvmotsigende - når muligheten åpnet seg - var de fremste til å fråtse uhemmet i gratis materiell** velstand på andres bekostning.

Men også kapitalistene vet å misbruke sin stilling. De uhørte dommene der ordinære mennesker er dømt til å betale millioner i bøter taler for seg. Selvsagt har dette vært del av en skremselstaktikk. Og til en viss grad er skremselstaktikk (tilstedeværelsen av straffereaksjoner) en nødvendighet i en rettstat. Men et ufravikelig prinsipp må da være at straffen står i forhold til overtredelsen. Alle førsøkene, spesiellt av amerikanske selskaper, på å ta betalt for tilgang på nettet ved å tilby høyere hastigheter for noen er et annet eksempel på misbruk av markedsmakt.***

Moralen må være at anledning gir tyv. Dette utelukker utopier som anarkokapitalisme - eller for den saks skyld anarkososialisme.

Ikkeaggresjonsprinsippet må nødvendigvis forsvares. Ellers er det kun teori.

En passant kan også nevnes at også i en minimalistisk stat vil det være et marked for sosiale sikkerherhetsnett og andre forsikringer. Men de behøver ikke være påtvunget. Flertallet vil alikevel med stor sannsynlighet velge slike ordninger, akkurat som flertallet velger å forsikre bilen og huset. Sagt på en annen måte, de fleste - også utenfor flertallsdiktaturet - ville nok velge å betale "skatt" - av samme grunn som de betaler for andre varer.

Hva dette har med piratvirksomhet? Alt. Både Staten, kapitalistene og anarkistene er pirater som seiler under falskt flagg.

Tillegg: Les om mulige strategier. Jeg har kommet til at de som sutrer over IPRED loven tar feil. Den er helt rimelig forutsatt at den brukes slik den er tiltenk. Men det gjelder jo alle lover.


*Den overvåking det snakkes om her er ikke personlig overvåking, men overvåking av utsatte steder - varene i en butikk kan overvåkes i forhold til butikktyveri - internett kan likeledes overvåkes for ulovligheter.

**Er digitale filer materielle? Selvsagt. Kodene for musikk eller film har en fysisk virkelighet selv om man ikke kan se de. De har en fysisk eksistens like sikkert som bakterier eller virus har det. Slike filer må skapes - digitale filer med full entropi (kaos) har ingen verdi overhodet. Og de eksisterer uansett på fysiske media.

***Selger de tilgang til internett til kundene selger de tilgang til internett. Ikke tilgang til deres egen versjon av internett.